Jeg registrerer at nevrologene Harald Schrader og Lars Jacob Stovner i Tidsskriftet nr. 5/2010 forsøker å trekke professor Per Holcks kunnskaper i tvil (1). For mange nakkeskadede er det ubegripelig at nevrologene nærmest har tiltatt seg et monopol på sakkyndighet når det gjelder alle typer nakkeskader. Jeg har ingen problemer med å se at de skal ha en slik funksjon i forhold til sykdom og infeksjoner eller ved direkte skade på nervesystemet. En stor del av nakkeskadene dreier seg imidlertid ikke om dette. Det gjelder skader på ledd og leddbånd som hører inn under muskel- og skjelettsystemet. Det finnes intet i fagplanene for nevrologi som dekker dette.
Siste generalplan for Norsk nevrologisk forening fra 2006 sier heller ikke noe om denne type problemer (2). Ledd- og leddbåndsskader er kort og greit ikke nevrologenes bord. I tilfeller der det er mistanke om alvorlige leddbåndsskader skal nevrologene henvise pasientene til spesialister på muskel- og skjelettsystemet. Det har de ikke gjort. Nevrologene har funnet det mer passende å skyve denne pasientgruppen over i fagområdet psykologi/psykiatri. Schrader og Stovner har vært blant de fremste talsmennene for dette gjennom forskning basert på en såkalt biopsykososial tilnærming (3).
De trekker også en ytterliggående konsekvens av sin psykologiske tilnærming ved å hevde at nakkeslengskadede ikke bør få skadeerstatning. Om dette skriver de to: «Fordelen med en konsekvent avvisning av erstatningskrav vil være at det sendes sterke signaler om den gode prognosen vanlig nakkesleng har» (1).
Deres forsøk på å trekke professor Holcks kompetanse i tvil stimulerer i første omgang smilebåndet. Ved nærmere ettertanke finner jeg det alvorlig at disse to får gjøre seg til talsmenn for nevrologi i Norge. Jeg etterlyser kunnskapsrike, skrivekyndige nevrologer som kan gi et bedre bilde av problematikken rundt nakkeskader i norsk helsevesen.
