Ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO) dør ti millioner mennesker årlig grunnet manglende tilgang til behandling for sykdommer det eksisterer medisiner til (1).
En av de mest fremtredende årsakene til dette er patentretten beskyttet av TRIPS-avtalen (2,3). Patentretten på en medisinsk innovasjon (f. eks. en ny hiv-/aids-medisin) beskytter innehaveren av patentet, i de fleste tilfeller et farmasøytisk selskap, mot konkurranse i inntil 20 år. Dette betyr at et annet farmasøytisk selskap må vente med å produsere medisinen til patentet har gått ut. Monopol på legemidler med patent fører til at prisene drives langt over det som ville vært markedspris, da prisen settes etter hva produsenten ønsker. Industrien forsvarer de høye prisene med argumentet om at de er nødt til å ta høye priser for å tjene inn det de har brukt på forskning og utvikling av legemiddelet (4), et argument de også bruker når de skal forsvare manglende forskning på tropiske sykdommer som har høy prevalens i lav- og mellominntektsland (5).
Universities Allied for Essential Medicine (UAEM) er en studentledet internasjonal bevegelse som ble startet i USA i 2001, og som oppstod i kjølvannet av en prosess på Yale hvor studenter, sammen med Leger Uten Grenser, presset universitetsledelsen til å forhandle ned prisen på hiv-/aids-medisinen Lamuvidine fra det farmasøytiske selskapet Bristol-Myers Squibb i Sør-Afrika (6) siden Yale hadde det opprinnelige patentet før Bristol-Myers Squibb tok lisens på det. Prisen i Sør-Afrika ble da redusert med 30 ganger (7).
UAEM i Norge?
UAEM ble grunnlagt for å påvirke verdens universiteter til å gjøre godene av universitetsforskning mer tilgjengelig. UAEM argumenter med at universiteter ofte er helt eller delvis statlig finansierte institusjoner som bør forske og gjøre kunnskap tilgjengelig for samfunnets beste. Dette er forklart i «The Philadelphia Consensus Statement», erklæringen som beskriver UAEMs langsiktige mål (8).
I regi av Norsk medisinstudentforening er UAEM etablert i Norge med grupper i Bergen og i Oslo. Prosjektet er enda i oppstartfasen, da det har vært vanskelig å finne en tilnærming til norske forhold. Mange spørsmål står fortsatt ubesvart: I hvilken grad er forskningen som er utført ved universitetene i Norge selvstendig fra farmasøytisk industri? I hvilken grad arbeider de for å gjøre kunnskap og innovasjon tilgjengelig for de som trenger det mest? Hvilke pull-/pushfaktorer avgjør hva forskere og forskergrupper – og dermed universitetene i Norge – velger å se nærmere på?
Vi ønsker støttespillere, studenter og kritikere velkommen til å møte oss og diskutere hvordan vi kan (eller ikke kan) påvirke universitetene til å signere «The Philadelphia Consensus Statement». Desmond Tutu, Jeffrey Sachs og andre anerkjente akademikere, Oxfam, politikere, organisasjoner og universiteter har signert erklæringen til UAEM. Ønsker universitetene i Norge å følge etter?
