Med forundring leste jeg P. Holcks anmeldelse av På helsa løs! i Tidsskriftet nr. 10/2010 (1). Den beskjedent utseende boken hadde fanget min interesse. Den så ut som en protokoll fra «gamle» dager, og det var kanskje også den effekten man ville oppnå, innholdet tatt i betraktning. Vi får en fyldig fremstilling av historien om et hus og om menneskene og aktivitetene i det – gjennom vekslende tider, i krig og i fred. Det er et stykke norgeshistorie og kulturhistorie – slik var dagliglivet, sykdommene, de sosiale problemene, kvinnenes liv. Ja hva det siste angår, er historien om Godthaap både eksplisitt og implisitt en gjennomgang av kvinners leve- og arbeidsforhold, spesielt innenfor helse-/hjelpearbeid, deres verdier og idealer gjennom de 90 årene utgivelsen omfatter.
Men Holck synes det legges for mye vekt på det negative. Her kan det virke som om anmelderen er like ved å bebreide forfatteren for at husets ildsjeler stadig møtte nye utfordringer både på personal- og økonomisiden, stadig nye problemer som måtte løses. Jeg synes ikke at lyspunktene forsvinner i «alt det negative». Tvert imot synes jeg det er forfriskende å lese en beskrivelse der ikke noe skyves under teppet. At personene er nevnt med fullt navn, regner jeg med er klarert med stiftelsens ledelse. I en utgivelse som dette ville det etter min mening virket kunstig å skulle gi hovedpersonene fingerte navn. Dette er et forskningsarbeid, ikke en roman. Men endring av navn gjøres jo i dag knapt nok i romaner, noe Knausgaard-debatten har vist.
På helsa løs! er et historisk dokument. Forfatteren har fått frem både de store linjene og de spesielle detaljene, noe som gir fortellingen liv. Hun har klart å holde distanse til stoffet samtidig som hennes intime kjennskap til stedet og dets historie overbeviser. Bildematerialet så vel som andre illustrasjoner i form av utdrag fra aviser, Godthaap-reglementer og husordensregler bryter opp teksten på en leseverdig måte.
Jeg er uenig i at dette ikke skulle være «interessant for allmennheten», slik Holck skriver. Min mening er at forfatteren på en fengslende og erfaringsnær måte beskriver en periode i Norges historie hvor det sosiale og politiske system så vel som kvinners stilling, syn på helse, kropp og behandling gjennomgikk en rivende forandring. Krigen og tyskernes overtakelse av huset, i regi av Abteilung Lebensborn, skaper et dramatisk brudd i institusjonens historie, med en ny oppbyggingsfase etterpå. Igjen møter vi personer med pågangsmot og vilje til ny start.
