Redaktøren undrer i sin leder i Tidsskriftet nr. 12/2010 (1) på om norske helseøkonomer har lest Kenneth Arrows banebrytende artikkel «Uncertainty and the welfare economics of medical care» fra 1963 (2). Det har vi, og for dem som er interessert i temaet kan jeg videre anbefale Journal of Health Politics, Policy and Law, som i 2001 dedikerte et helt nummer til en diskusjon av Arrows artikkel (3). Gode diskusjoner finner man også i artikler av Thomas Rice (4) og Robert Evans (5) i samme tidsskrift i 1997, her også med motinnlegg fra markante forkjempere for markedsløsninger, som Mark V. Pauly (6).
Redaktøren skriver at «tiltroen til (…) markedskreftene og den frie konkurransen (…) fikk forskjellig utslag for helsepolitikken i USA og i Norge. Men fellesnevneren er at kostnadene til helsevesenet har eksplodert, at misnøyen øker og at de uløste oppgavene er flere enn noen gang» (1). Jeg leser av dette at redaktøren mener at a) helsepolitikken i Norge er basert på tiltro til markedskrefter og fri konkurranse, og b) dette har ført til kostnadseksplosjon, økt misnøye og flere uløste oppgaver. Dette er såpass kraftige påstander at jeg med interesse gikk videre til de oppgitte referansene (7, 8). Den første referansen (7) viste seg å være en kommentar i JAMA der forfatteren reflekterer over endringer i legerollen. Den behandler verken sammenhengen mellom marked – kostnadsvekst, marked – misnøye eller marked – uløste oppgaver. Den andre (8) er en av redaktørens tidligere lederartikler fra Tidsskriftet. Den dreier seg i all hovedsak om Tormod Hermansens syn på helseforetaksreformen. Ingen av referansene har noen som helst relevans verken for redaktørens virkelighetsbeskrivelse eller for hennes påstander om forholdet mellom norsk helsepolitikk og tilstanden i helsetjenesten i dag. Det finnes en voluminøs litteratur der man diskuterer og analyserer utforming av helsesystemer og helsepolitikk (for Norden; se f.eks. Magnussen og medarbeidere (9)). Man undres over at redaktøren ikke finner relevante referanser i denne litteraturen. For det er vel ikke slik at redaktørens personlige synspunkter blir bedre fundert ved å henvise til sine egne tidligere anekdotiske innlegg?
