Schrader og medarbeidere bagatelliserer i Tidsskriftet nr. 5/2010 risikoen for kroniske nakkeplager etter trafikkulykker (1). Ifølge Quebec Task Force-rapporten fra 1995 (2) kan nakkeslangmekanisme føre til skade på en rekke strukturer i nakken. I en svensk rapport med bidrag fra relevante spesialiteter legges det til grunn at nakkeslengskader har organiske årsaker (3). Slike skader synes ofte ikke på røntgen, CT eller MR. Når Dullerud og medarbeidere ikke oppnår positive funn i sin MR-undersøkelse (4), avkrefter dette derfor ikke at organiske skader oppstår ved slike ulykker. Med akutte plager etter påkjørsler bakfra tredobles risikoen for kroniske nakkeplager, og risikoen for andre symptomer øker (5). De fleste skader etter kollisjoner bakfra skjer ved hastighetsendringer på rundt 10 km/t (6). Krafft fant i 1997 ingen påvist sammenheng mellom størrelsen på hastighetsendringen og omfanget/varigheten av symptomene (7).
At kroniske plager etter nakkeslengskader er ukjent i land uten erstatningsmuligheter, er ikke dokumentert. Den såkalte Litauen-undersøkelsen er møtt med omfattende kritikk (6, 8, 9). I en artikkel fra 2002 angir Schrader og medarbeidere hhv. 17 km/t og 34 km/t som grenser for å bli skadet ved kollisjoner bakfra, hhv. forfra/fra siden (10). The Quebec Task Force minnet imidlertid om at forsøk med frivillige ikke kan overføres til det virkelige liv (2). I en svensk doktorgrad ble det funnet varige plager ved påkjørsler frontalt der hastigheten var under 10 km/t (11).
Det danske Retslægerådet har avvist eksakte grenser for skadeevne, og konkludert med skadeevne ved hastighetsendringer helt ned i 5 km/t. (12).Det er ikke noe vitenskapelig kunnskapsgrunnlag for en bestemt grenseverdi for når personskade inntreffer (13). Flere norske rettsavgjørelser konkluderer med skadeevne ved hastighetsendringer godt under 10 km/t.
