I Tidsskriftet nr. 17/2010 omtaler redaktøren på lederplass et informasjonsmøte om utviklingen av Oslo universitetssykehus. Hun tar utgangspunkt i George Orwells klassiske publikasjon Politics and the English language og antyder at kollegene Jan Eirik Thoresen og Øystein Dolva bevisst anvender manipulerende og undertrykkende hersketeknikker for å skjule den egentlige sannheten om Oslo universitetssykehus. Det er mulig at Thoresen og Dolva holdt dårlige foredrag, men redaktørens insinuasjoner går mye lenger, og hun bør beklage dem.
Etter møtet satt redaktøren ifølge hennes egen leder igjen med flere spørsmål enn svar. Hun gjorde et litteratursøk og fant en referanse fra Tidsskrift for velferdsforskning fra 2003 og en artikkel i Dagsavisen fra 2002. På bakgrunn av dette evidensgrunnlaget konkluderer hun med at det ikke finnes forskning som viser at sammenslåing av sykehus gir bedre kvalitet eller målbar økonomisk effekt.
I publikasjonen fra Kjekshus & Hagen som redaktøren refererer, undersøkte man sju sykehussammenslåinger i Norge og fant ganske riktig at disse generelt påvirket kostnadseffektiviteten negativt med 2,5 % (1). Sammenslåingen av sykehusene i Østfold utgjorde imidlertid et unntak. Der økte kostnadseffektiviteten med 6 %. Forfatterne tolket dette som uttrykk for at sammenslåinger må ledsages av større strukturendringer, som f.eks. sentralisering av funksjoner, hvis man skal oppnå en økonomisk gevinst. Det er nettopp slike strukturgrep man forsøker å få til i Oslo universitetssykehus.
I tillegg glemte redaktøren at hennes eget tidsskrift nettopp har publisert en oversiktsartikkel om samme tema (2). Den viste at sammenslåing av sykehus kan gi en kostnadsreduksjon på rundt 10 % hvis prosessen fører til reell fusjon med riktigere dimensjonering av tjenestetilbudet og utvikling av en ny og felles organisasjonskultur. I artikkelen redegjøres det også for at forskningen viser at det høy risiko for uforutsette problemer og forbigående reduksjon av kvaliteten i slike prosesser. Flere forskere peker på samarbeid mellom toppledelsen og leger i lederstillinger og uformelle lederposisjoner som forutsetninger for å lykkes med sykehussammenslåinger. Dette samarbeidet ville sannsynligvis fungere bedre hvis Tidsskriftet bidro til å formidle den kunnskapen som faktisk finnes.
Det foreligger ellers ferske erfaringer fra liknende prosesser i bl.a. Stockholm, København og Universitetssykehuset Nord-Norge. Disse sammenslåingene er gjenstand for omfattende følgeforskning, men har knapt vært omtalt i Tidsskriftet.
Kanskje redaktøren ikke følger med verken i litteraturen eller i Skandinavia utenfor Oslo? Eller driver hun med hersketeknikker som bevisst manipulerende og undertrykkende selektiv referering?
