I lederartikler (1, 2) og på nett (3) signaliserer Tidsskriftets redaktør bekymring for pasientsikkerhet og ansattes arbeidsmiljø i den pågående fusjonsprosessen ved Oslo universitetssykehus. Hun etterlyser kvalitetsstyring og kommunikasjon mellom grunnplan og ledelse. Disse forholdene er ikke undersøkt i sin helhet, og redaktørens orwellske vyer skaper tvil og usikkerhet blant pasienter og kolleger og i offentligheten. Ord som «desperasjon og fortvilelse», som Legeforeningens representanter bruker i pressen om situasjonen, er vel mer passende i reportasjer fra Pakistan eller Darfur.
Som aktiv kliniker (i hverdagen innen barneanestesi ved Rikshospitalet og i Luftambulansen) og samtidig del av klinikkledelsen ved Akuttklinikken føler jeg et sterkt behov for å nyansere dette.
Jeg er ansvarlig for kvalitetsutvalget ved Akuttklinikken og behandler avvik og klagesaker som kommer til klinikken. Vi har løpet av de første månedene som Oslo universitetssykehus fått et felles elektronisk avvikssystem som sikrer kvalitetsarbeid på tvers, kvalitetsmøter på alle lokalisasjoner og fokus på kvalitet – fra ledelsen og ned. Dokumentasjon fra kvalitetsoppfølging er en obligatorisk del av ethvert oppfølgingsmøte med administrerende direktør og ledelsen ved Oslo universitetssykehus. Alle prosjekter har representanter fra tillitsvalgte og verneombud, og de møter i ledergruppen hver 14. dag. Vi har etablert driftsteam ved operasjonsenhetene ved hele Oslo universitetssykehus. De skal sikre tverrfaglig kvalitet, arbeidsmiljø og effektivt pasienttilbud. Vi har sykmeldingsgruppe som følger endringer i sykefraværet på gruppenivå og intervenerer mot forhold i arbeidsmiljøet som kan påføre ansatte sykdom.
At organisering og utvikling av Oslo universitetssykehus er en vanskelig prosess – det er greit. Det handler om visjoner for norsk helsevesen, økonomi og mange delprosesser som tar lengre tid og er mer utfordrende enn mange antar på forhånd. Det kjenner vi på, alle vi som er villig til å ta ansvar for dette. Det handler om å ha vilje og stayerevne til å ta utfordringene.
Mange av oss i ledelsen har tatt tungt ansvar for fag og pasienter i mer enn et kvart århundre. Det vil noen av oss fortsatt gjøre. Mange ledere ved Oslo universitetssykehus har bakgrunn nettopp som tillitsvalgt for Den norske legeforening. Det ville være bemerkesesverdig om vi i fellesskap skulle gå inn for å selge arvesølvet kvalitet for organiseringen av en fremtidsvisjon i vårt helsevesen. Tvert imot er det hensynet til kvalitet og pasientsikkerhet som bestemmer hastigheten på denne prosessen.
Dette burde lyse som en rød lampe til advarsel over redaktørens frie resonnementer om svikt i kvalitet og lederskap.
Pasientsikkerhet og kvalitet ofres ikke, og det foreligger en indre debatt og egne fora i Oslo universitetssykehus der ansatte møter ledelse. For min del møter jeg kolleger formelt og uformelt daglig – ved sykesengen, i korridoren eller på kontoret.
Virkeligheten svarer med andre ord ikke til innholdet av Charlotte Haugs meldinger til alle landets leger fra lederplass. Det er viktig for redaktøren å se sin stilling i dette perspektiv. Det er en mektig posisjon i norsk helsevesen å kunne forme en lederartikkel i Tidsskriftet! Tidsskriftet er når som helst velkommen til å komme til oss for å prøve å se helheten i dette før neste melding kommer!
