En amerikansk studie viser ingen sikker effekt på invalidet etter 16 års immunmodulerende behandling hos pasienter med multippel sklerose.
β-interferoner er standard immunmodulerende behandling ved attakkpreget multippel sklerose. Behandlingen er dyr, men effekten på attakkfrekvensen har i mange kortvarige studier vist seg god. Lite har imidlertid vært kjent om langtidseffekten. I en amerikansk studie har man analysert grad av invaliditet etter 16 års observasjon hos pasienter som deltok i en placebokontrollert studie over en 3 – 5 års periode (1).
De opprinnelig 372 pasientene i studien var blitt randomisert til enten placebo eller høy eller lav dose β-interferon. 328 (88,2 %) av pasientene ble undersøkt etter 16 år. Det ble ikke funnet noen signifikant forskjell i grad av invaliditet mellom de opprinnelige gruppene.
– Ebers og medarbeidere har gjennomført en svært viktig studie. De viser at det er en trend mot at de pasientene som brukte medisin i bortimot hele observasjonsperioden (utover selve den placebokontrollerte studieperioden), hadde gunstigere sykdomsutvikling enn de som stoppet behandling tidlig, sier Kjell-Morten Myhr, professor ved Nasjonalt kompetansesenter for multippel sklerose, Haukeland universitetssykehus.
– Et interessant funn var at de som i studien fikk aktiv medisin, hadde lavere mortalitet enn de som fikk placebo. Studien illustrerer også problemet med korte (vanligvis 2 – 3 år) intervensjonsstudier ved en sykdom som multippel sklerose, som har en median overlevelse etter diagnose på over 40 år. Randomiserte, kontrollerte studier er lite egnet til analyse av langtidseffekter av behandling ved denne sykdommen. Medisinske kvalitetsregistre, som norsk MS-register og biobank, kan imidlertid bidra til å belyse denne problemstillingen, sier Myhr.
