Et gammelt persisk eventyr om de tre prinsene fra Serendip (persisk for Sri Lanka) forteller blant annet hvordan de tre brødrene er i stand til å beskrive en enøyd og halt kamel som mangler en tann og bærer en gravid kvinne, ennskjønt de ikke har sett kamelen og kun baserer seg på spor der den har gått. Fortellingen ga opphav til det engelske ordet «serendipity» – evnen til å gjøre en ny oppdagelse mens man egentlig er opptatt av noen annet. Mange mener at nettopp «serendipity» er en viktig komponent i mange vitenskapelige oppdagelser og gjennombrudd.
I Tidsskriftet nr. 18/2010 beskrives, illustrert av en kasuistikk, behandling av infantile hemangiomer med propranolol (1). Den første beskrivelsen av denne behandlingen er bare to år gammel (2) og er et morsomt eksempel nettopp på «serendipity». Tilfeldighetenes spill ville det slik at barn som fikk propranolol for sin hjertelidelse også hadde hemangiom. Kort tid etter at behandlingen var startet, observerte man begynnende involusjon av hemangiomet. Her ligger etter min oppfatning «lærepengen» for mange av oss. Det er fort gjort å avvise slike observasjoner som tilfeldige og på den måten gå glipp av viktig erkjennelse. Oppdagelsen av fototerapi som virksom behandling for gulsott hos nyfødte tilskrives en observant engelsk sykepleier som la merke til at et ikterisk barn som hadde vært eksponert for skarpt sollys hadde gulere hud under bleien enn på lyseksponerte områder. Hvor mange hadde observert det samme fenomenet før, men likevel ikke undret seg over det?
Kunnskapsbasert medisin er uten tvil et av de aller største metodologiske gjennombruddene i moderne tid. Men når den omtales, kan man av og til få inntrykk av at alle andre tilnærminger til kunnskapssøken er sekunda vare. Derfor bør historien om hemangiomene og propranolol være en påminnelse om at det fortsatt er rom for observante leger med undrende sinn. Utvilsomt ligger det fortsatt mange uoppdagede kunnskapsskatter og venter på vitenskapens Espen Askeladd.
