«Taushet er ikke gull når den dekker over forhold det bør snakkes høyt om,» står det i redaktørens leder i Tidsskriftet nr. 16/2010 (1). Der presiseres det at Tidsskriftet nå har løftet meningsutvekslingen frem ved å samle ledere og debattinnlegg foran i bladet.
Men «den farlige tausheten» i Tidsskriftet representeres ikke først og fremst ved manglende debattinnlegg eller at de står langt bak i bladet, snarere ved redaktørens egen selvpålagte taushet når det gjelder å sette søkelyset på forhold det bør snakkes høyt om i norsk helsevesen.
Ett eksempel er myten om legemangel. Intet annet forum enn Legeforeningens eget tidsskrift ville være bedre egnet til å ta opp dette temaet. Charlotte Haug satte det selv på dagsordenen før hun ble redaktør av Tidsskriftet. På Legeforeningens ekstraordinære landsstyremøte i 1997 sa hun rett ut at vi har for mange leger her i landet. Etter hennes mening kunne vi ha klart oss med langt færre dersom vi hadde organisert helsevesenet bedre.
Haugs brannfakkel ble møtt med øredøvende taushet. I et intervju i Legekunsten påpekte hun at legene selv måtte ta ledelsen for den nødvendige omorganiseringen av helsesektoren og at de måtte basere dette på en grundig årsaksanalyse (2). Hennes poeng var at Legeforeningen ikke bare kunne rope etter flere stillinger og mer penger uten å analysere norsk helsevesen grundigere og derigjennom stille en bedre «diagnose». Det innebærer også å være åpen for alternative organisasjonsmodeller.
Siden den gang er hun blitt redaktør av Legeforeningens tidsskrift og har vært det i mange år. Hun har hatt et hav av muligheter til å sette denne og andre tabubelagte saker på dagsordenen. Men hun har selv valgt «den farlige tausheten», som har vært kjennetegnende for Tidsskriftet.
Et av de mest eklatante eksempler på Tidsskriftets «selvpålagte taushet» er den manglende interesse for privat spesialisthelsetjeneste. Dette var hovedårsaken til at tidsskriftet Legekunsten ble etablert for 20 år siden. Ifølge Legekunstens gründer, nå avdøde stifter og eier av Sentrum Røntgeninstitutt radiolog Roy Magnus Løken, «var det vanskelig – for ikke å si umulig å få våre synspunkter inn i Tidsskriftet. Det var således aldri noen innspill om den gryende, dynamiske og effektive spesialisthelsetjenesten utenfor sykehus» (3).
Denne «tausheten» eller den «politiske korrektheten», som preget Tidsskriftet også før Haugs tid, har etter min mening vært med på å hindre en helt nødvendig debatt om utviklingen av en bærekraftig spesialisthelsetjeneste.
