Adminstrerende direktør Bente Mikkelsen i Helse Sør-Øst skryter i Tidsskriftet nr. 21/2010 av hvor riktig «redesignen» av sykehustilbudet i Oslo-regionen er, hvor trygg prosessen er, og hvor godt resultatet blir (1). Ikke bare for Oslo, men for hele landet. Frasene er vel kjent for oss som arbeider på Oslo universitetssykehus. Men den flinke direktøren påviser heller ikke nå hvordan reorganiseringen skal føre til de flotte resultatene, f.eks. «forskning og innovasjon i verdensklasse» og at «bruken av utstyr og personell […] blir mer virkningsfull». Det forblir påstander. Hvorfor Oslos høye innvandrerandel og belastende rusmiljøer tilsier den reorganiseringen man nå foretar, slik Mikkelsen argumenterer i ingressen, er uklart. For hvem har reformen vært «etterlengtet»? Det er en sannhet med modifikasjoner at «gjennom fusjonen er fagmiljøer samlet». Det motsatte har sannelig også skjedd. Den stadig gjentatte honnørfrasen, «én dør inn», er misvisende: Oslos befolkning vil få lokalsykehustjenester på Akershus Universitetssykehus, Lovisenberg, Diakonhjemmet og Oslo universitetssykehus Ullevål (det må være min «endringsuvilje» som fører til at jeg fortsatt bruker det ordet).
Inntil videre skal man dessuten beholde en medisinsk miniavdeling på OUS HF Sinsen (= Aker). Det blir fortsatt fire eller fem dører inn, bare til lokalsykehusfunksjonene, og like mange døgnåpne mottak, med tilhørende vaktordninger. God ressursutnyttelse? For «spesialiserte» tjenester, som noe så vanlig som koronar angiografi, må pasienten transporteres til nok ett sted, og tilbake etterpå. For pasienten blir det tre sykehusopphold, uansett husenes «redesignede» tilhørighet. Pasientene kommer ikke ferdig sortert som enten «spesialisert» eller «lokalsykehusproblem». Mange vil fortsatt trenge hele spekteret av kompetanse. Uten en fysisk fusjon, i et egnet nybygg, er reorganiseringen av Oslo-sykehusene nesten rent administrativ. Hvordan den skal gi positive effekter, for andre enn konsulentbransjen, er aldri dokumentert. I stedet gjentas de fine frasene.
