I sitt innlegg i Tidsskriftet nr. 20/2010 (1) gjør Harald Schrader & Lars Jacob Stovner et poeng av at min siterte kritikk av «Litauen-undersøkelsen» ikke gjaldt undersøkelsen fra 1999. Men også denne er blitt kritisert. Et sentralt medlem av The Quebec Task Force, professor Nygren ved Karolinska Institutet, har sammen med to professorkolleger påpekt at konklusjonene i 1999-studien bygger «på resultat som är otillreckliga för at göra en statistisk säkerställd bedömning» (2). Mine motdebattanter underbygger heller ikke påstanden om at påkjenning på nakken ved lavhastighetskollisjoner kan sammenliknes med dagliglivets aktiviteter. Blant andre Freeman og medarbeidere har påvist at påstanden er uholdbar (3).
At forsøkspersoner etter liksomkollisjoner utvikler kortvarige og åpenbart psykisk betingede symptomer, er uinteressant i diskusjonen om hvilke kroniske plager som kan oppstå etter virkelige kollisjoner hvor fysiske krefter er involvert. De omtalte MR-undersøkelsene dreier seg om leddbånd i cranio-cervikal-overgangen. Når det er påvist at signalforandringer i disse båndene også finnes hos asymptomatiske pasienter, sier dette ingenting om muligheten for andre skader i nakken. Noen nakkeskader lar seg påvise ved objektive metoder, eksempelvis fasettleddskader, som diagnostiseres ved nerveblokader. Blant annet i Australia er det gjennomført dobbeltblindstudier som dokumenterer dette (4). Andre skader vil først kunne dokumenteres ved eventuelle operasjoner eller ved post mortem-undersøkelser (5).
Schrader & Stovner hevder jeg siterer kun utdatert litteratur, men har ikke forsøkt å dokumentere dette. Jeg er ganske riktig «skadelidtadvokat», men forsøker å belegge mine anførsler. Fra to professorer, som forutsettes å være objektive, hadde jeg forventet det samme.
