«Hvor går grensen for reservasjonsretten?» spør Trond Markestad & Karsten Hytten i Tidsskriftet nr. 18/2010 (1). Det er bra at de prinsipielle sidene ved legers samvittighetskvaler og forståelse av legeetikken gjennomgås av Rådet for legeetikk på denne måten.
Ett av temaene gjelder henvisning til abort. «Både Helsetilsynet og Rådet for legeetikk aksepterer at leger kan avstå fra henvisning av overbevisningsgrunner,» heter det. Dette gjelder dersom de oppfyller visse krav, hvorav ett av disse er at legen skal informere og sørge for at pasienten får nødvendig hjelp av annen lege.
Uansett hva Helsetilsynet og rådet mener om henvisning til abort, er lovteksten klar: Leger kan bare reservere seg mot å delta ved selve inngrepet. Loven fungerer som et ris bak speilet, man er prisgitt den til enhver tid gjeldende holdning hos disse instansene. En lege har altså ingen lovbestemt rett til å reservere seg mot å henvise til abort (1). Det forutsettes altså at man finner det uproblematisk å spørre en kollega om å administrere noe man selv finner uetisk. Dette er særlig tankevekkende når det som står på spill, er fosterindividets autonomi og eksistens, og der staten bruker legen i en samfunnsoppgave rettet mot en svak gruppe som er fratatt sine rettigheter og ellers er ute av stand til å fremme sine synspunkter
Dersom loven innrømmmer leger retten til å mene at abort er drap, er det helt nødvendig at det samme lovverket sikrer dem muligheten til å avstå fra enhver medvirkning. Loven bør derfor snarest endres slik at de som ut fra legeeden føler en sterk reservasjonsplikt i dette alvorlige spørsmålet, får et lovfestet vern for sin samvittighet. Mens vi venter på nye forskrifter bør Rådet for legeetikk og Helsetilsynet etter min mening tolke og praktisere reservasjonsretten mer liberalt enn de gjør per i dag.
