I Tidsskriftet nr. 19/2010 sammenfattes en undersøkelse om sammenhengen mellom sosioøknomiske forhold og AD/HD hos barn (1). Konklusjonen lyder: «Selv om den arvelige komponenten er sterk, antyder resultatene at det kan settes inn tiltak for å forebygge lidelsen.» Dette utsagnet gjengir ikke budskapet som undersøkelsen frembringer. For det første burde det ha fremgått at det dreier seg om en undersøkelse av hele 7 960 barn som i 2006 fikk psykostimulerende medikamenter.
For det andre er detaljene viktige: Barn av foreldre som mottok sosiale ytelser og barn av mødre med lav utdanning var 2,3 ganger så hyppig representert sammenliknet med den nasjonale kohorten på 1,1 millioner barn. Barn av aleneforeldre og barn av foreldre som var registrert med psykiatriske sykdommer var 1,5 ganger så hyppig representert. Konklusjonen ble at 60 % av medisineringen kunne føres tilbake til psykososiale faktorer.
De familiære belastningene som oppstår i familiene til disse barna, blir ofte oversett når diagnosen AD/HD stilles. Mens det blir antatt at emosjonelle forstyrrelser er sekundære til atferdsforstyrrelsene, altså komorbide, kan dette i hvertfall ikke hevdes når det gjelder de sosiøkonomiske faktorene som beskrives her.
I Tyskland begynner «kullsviertroen» på den biologiske arvelighetsteorien å vakle. AD/HD-diagnosen er blitt en stor «sekk» som fylles med barn som viser motorisk uro og uoppmerksomhet, samme hvilken årsak som ligger bak denne uroen. Vi leger må nå begynne å nyansere vårt syn på AD/HD. Barna som får denne diagnosen blir stigmatisert som «hjerneskadede», arvelighetsteorien innebærer defaitistiske forestillinger om at forstyrrelsene er «uunngåelige» og minsker troen på at barna og deres foreldre ved egen hjelp eller med hjelp utenfra kan forandre sin livssituasjon slik at uroen hos barnet avtar.
I boken ADHD – forstå symptomene – forandre relasjonene vises det bl.a. til en katamnestisk undersøkelse av 93 barn som var blitt henvist til en barnepsykiater med diagnosen AD/HD og som var blitt behandlet med barnepsykoterapi (leketerapi, kunstterapi, ergoterapi) og familieterapi minst ti ganger (2). Ved etterundersøkelsen minst seks måneder etter avsluttet behandling hadde ingen av barna behov for behandling med psykofarmaka.
Kontroversene omkring AD/HD kommer ikke til å opphøre før vi aksepterer at urolige og ukonsentrerte barn ikke lar seg redusere til biologi og atferd. De har også et indre liv som gjenspeiler seg i den forstyrrede atferden.
