Amal Adens artikkel i Tidsskriftet nr. 23/2010 (1) fikk frem et snart 45 år gammelt minne i meg. Hun beskriver at det i Somalia ikke er uvanlig «å brenne med oppvarmet metall forskjellige steder på kroppen, for eksempel ved mistanke om lungebetennelse».
Like etter Seksdagerskrigen i 1967 ble jeg som norsk pediater sammen med to sykepleiere sendt ned til palestinske flyktningleire for å ta oss av barna som ofte var i en sørgelig forfatning. 10 000 – 20 000 mennesker bodde i tilfeldige telt rett på sandbakken. Det var lite vann og ikke organiserte hygieniske tiltak. Som oftest gjorde flyktningene sitt fornødne rett på bakken. Deretter ble det virvlet opp i sandstormene, som innfant seg i korte perioder til samme tid daglig, noe som forårsaket luftveisinfeksjoner og diaré. En sliten britisk lege som hadde arbeidet der, pakket og forsvant straks vi kom. Jeg rakk å spørre om de viktigste diagnosene, og ganske kort svarte hun: «brennemerker på brystet er pneumoni, brennemerker på magen er diaré.»
Så ille var det nok ikke, men noen slike så vi hver uke. Vi norske ble veldig fortvilte og opprørte over denne formen for terapi. Merkene var oftest små og runde og ga mistanke om at de var laget med sigaretter.
Så en dag kom det en mamma med et hostende barn som hadde helt ferske brennemerker flere steder på brystet. Jeg laget et lite skuespill, førte pekefingeren opp og ned, og med en høy, langsom stemme ba jeg tolken fortelle moren og de seks – sju andre som ven-tet i teltet, at dette måtte de ikke gjøre; det var vondt og uten effekt. Moren så oppmerksomt på meg, og da tolken var ferdig med sitt, dro hun raskt ned kjolelinningen og viste meg ferske brennemerker på sitt eget bryst: «Jeg hostet også og ble bra etter at jeg ble brent!».
I det samme hørte jeg et av de høye hyl fra det lille teltet der sykepleierne satte en av de mange penicillinsprøytene for pneumoni den dagen. Da skjønte jeg at for barna var den ene terapien kanskje like vond som den andre, og at begge var gitt med omsorg og gode hensikter. Det var en erkjennelse som fullstendig tok bort den fordømmelsen jeg hadde kjent, og som var et dårlig utgangspunkt for det vennskapet som etter hvert utviklet seg mellom det norske teamet og pasientene. Det ble mindre og mindre brennemerker i løpet av de månedene jeg var der. Og da jeg ett år senere arbeidet på samme sted, så jeg ingen.
Senere har jeg lest meg til at brenning som terapi, var vanlig i Europa opp mot 1870-årene. Det ble brukt av den ene parten i den fransk-tyske krigen, og motpartens fanger som ble behandlet på denne måten, trodde at det var et ledd i tortur.
