Helsetilstanden til verdens fattigste kan avhjelpes gjennom en global helsekonvensjon.
Det er klare svakheter i det eksisterende internasjonale rammeverket for å sikre helsen hos klodens mest marginaliserte befolkninger. Det gjelder mangler i den rettighetsbaserte tilnærmingen til helseutfordringer, særlig helse som menneskerettighet. Det kommer frem i en artikkel som er skrevet av Just Haffeld, Harald Siem og John-Arne Røttingen (1).Førsteforfatteren er medisinstudent og jurist, har en mastergrad i forhandling og konflikthåndtering og er forsker ved Georgetown University.
Forfatterne undersøker hvorvidt en global helsekonvensjon vil kunne være et egnet instrument for å håndtere noen av de mest fastlåste problemene innen global helse. Et overordnet globalt rammeverk for helserettigheter kan særlig bidra til å oppstille prinsipper for samarbeid, ansvarlighet og fordeling av ressurser mellom aktører. Det kan også bidra til å definere hva som menes med grunnleggende overlevelsesbehov, strukturere og koordinere finansiering av globale helseinvesteringer og gi regler for tilgang til helsetjenester, inkludert krav til nasjonale prioriteringer. Det er imidlertid store utfordringer knyttet til en helsekonvensjon, for eksempel internasjonal støtte til overnasjonale regler, fremforhandling av samarbeidsløsninger og å sikre WHOs støtte som samlingspunkt.
Artikkelen har vakt internasjonal oppmerksomhet. Et utkast ble drøftet av over 30 deltakere fra flere land i en samling i Helsedirektoratet. Diskusjonene endte opp i et initiativ for global helse, der sentrale aktører er aidsaktivisten Section27 i Sør-Afrika, Georgetown University og Helsedirektoratet (2).
