Professor dr.med. HansKristian Krogh døde 24.1. 2011, 84 år gammel. Han var hudlege og professor i hudsykdommer ved Universitetet i Bergen fra 1977 til 1991.
Hans-Kristian Krogh vokste opp i Oslo og tok medisinsk embetseksamen der i 1951. Etter forskjellige vikariater ved sykehus i Oslo-området ble han i 1956 ansatt ved Hudavdelingen ved Haukeland universitetssykehus. I 1965 ble han godkjent spesialist i hud- og veneriske sykdommer. Samtidig begynte han sin forskningsaktivitet ved Broegelmanns Forskningslaboratorium, Universitetet i Bergen, og ble snart en av pionerene innen hudens immunologi. Han arbeidet med en ny immunologisk teknikk som professor Olav Tønder hadde vært med på å utvikle i Buffalo, USA. I 1970 forsvarte Krogh arbeidet Antibodies to stratum corneum in man for den medisinske doktorgrad, den første doktorgrad på vel 20 år innen norsk dermatologi. I 1971 ble han dosent ved Universitetet i Bergen. Fra 1977 til 1991 var han professor i dermatologi og avdelingsoverlege ved Hudavdelingen, Haukeland universitetssykehus.
Hans-Kristian Krogh fikk snart et internasjonalt navn både i Europa og USA som forsker på samspill og reaksjoner mellom huden og immunsystemet. Flere unge forskeremner ble rekruttert, noe som bidro til nye doktorgrader og mer kunnskap innen immunreaksjoner i huden. Han var en glimrende lærer for sine studenter og en engasjert veileder for vitenskapelige medarbeidere. Han publiserte en rekke vitenskapelige arbeider, ble æresmedlem av flere internasjonale foreninger og mottok også forskningspriser.
Som kliniker hadde han et skarpt diagnostisk blikk og et velformulert, stringent språk i beskrivelsen av hudens mangehånde sykdomstegn. Han førte de unge spesialistkandidatene grundig og systematisk inn i den omfattende diagnostiske verden som huden som signalorgan representerer. Under hans ledelse ble mange av Vestlandets nåværende dermatologer utdannet og basis lagt for Hudavdelingens betydning i dag, som en del av et fullverdig regionalt universitetssykehus.
Hans-Kristian Krogh var et kulturmenneske, og han var særlig opptatt av litteratur. I den travle kliniske hverdagen på sykehuset var det alltid tid til et fyndord fra Ibsen eller et passende vers fra Wildenwey. Slik minnet han kollegene daglig på at mennesket er mer enn det ytre vi ser og kjenner.
Han var en god og trofast kollega og venn – på sykehuset, ved laboratoriebenken, i hyggelig vennelag eller en forfriskende tenniskamp. Han mistet sin store kjærlighet Inger Johanne (Tingen) så altfor tidlig, i 1978. Det var et savn han ofte snakket om til nære venner og aldri kom helt over. Vi, hans kolleger og venner, og de tre barna og deres familier vil savne ham, hans smil og hans lune humor.
