Sarkomer er svulster i muskel, skjelett og bindevev. En kombinasjon av cellegifter kan være gunstig ved behandling av sarkomer med spredning, men det er behov for nye strategier.
Christoph Müller. Foto privat
Sarkomer utgjør om lag 1% av kreftformene hos voksne, men er noe vanligere hos barn og unge (6–7% av kreftformene). Sarkomer deles gjerne i bløtvevssvulster og svulster i bein og brusk. Behandlingen er kirurgi, stråling og kjemoterapi. Stadig utvikling av nye teknikker gir gode resultater ved behandling av primærsvulster uten spredning. Utfordringen er å finne nye og bedre behandlingsmetoder for pasienter med spredning og for pasienter med høy risiko for spredning. Christoph Müller har undersøkt ulike strategier for å forbedre behandlingen og dermed overlevelsen hos pasienter med sarkomer.
– En av strategiene var å intensivere kjemoterapien ved å kombinere ulike cellegifter og øke dosene. Dette hadde god effekt på bløtvevssvulster hos barn, men mindre effekt hos voksne, hvor behandling med doksorubicin fremdeles er standard. Dagens etablerte cellegifttyper for svulster i bein og brusk er tilnærmet optimal behandling. Hos pasienter med osteosarkom som responderte dårlig på preoperativ cellegiftbehandling, kan det være gunstig å kombinere flere cellegifter postoperativt, sier Müller.
I en oppfølgingsstudie av en serie svenske pasienter med osteosarkom viste Müller at tilleggsbehandling med interferon ga bedre overlevelse enn kirurgi alene. Interferon undersøkes for tiden videre i en stor europeisk-nordamerikansk klinisk studie.
– Jeg tror at vi trenger helt nye behandlingsprinsipper i fremtiden. Å utvikle medikamenter som blokkerer ødelagte signaleringsveier i cellen, ser ut til å være en god strategi. Vi har undersøkt effekten av et slikt medikament, Nutlin 3a, i cellekulturer. Resultatene er lovende, sier Müller.
Nutlin 3a: Medikament blokkerer MDM2, et protein som er assosiert med kreftutvikling. Ved reaktivering av p53-proteinet induseres en antiprolifererende effekt i cellelinjer som overproduserer proteinet MDM2 fordi genet er amplifisert.
