I randomiserte industristøttede studier publisert i tidsskrifter med høy impaktfaktor rapporteres det oftest om subgruppeanalyser av pasienter.
Subgruppeanalyser er vanlige i randomiserte studier. Oppdaterte kriterier for å vurdere gyldighet av slike analyser er nylig publisert (1). Nå har en internasjonal forskergruppe med norsk deltakelse undersøkt hvilke typer studier man har subgruppeanalyser i (2).
Den systematiske oversikten omfattet 469 randomiserte kontrollerte studier publisert i 118 ledende kliniske tidsskrifter i 2007. Tidsskrifter med høy og lav impaktfaktor i forholdet 1: 1 ble tilfeldig plukket ut. I 44 % rapporterte man om subgruppeanalyser. Resultatene viste at studier støttet av industrien oftere hadde subgruppeanalyser enn de som ikke var støttet av industrien, men kun hvis det primære utfallet ikke var statistisk signifikant. Tidsskrifter med høy impaktfaktor hadde større sannsynlighet for å rapportere om subgruppeanalyser enn tidsskrifter med lav impaktfaktor. Dette gjaldt også ikke-kirurgiske studier.
– En forutsetning for å kunne hevde at behandling har ulik relativ effekt i subgrupper av pasienter er at analysene er planlagt og utført korrekt og at tolkingen er adekvat. Dataekstraksjonen i denne systematiske oversikten viser at publiserte studier sjelden fyller disse forutsetningene, sier en av forfatterne, lege og forsker Per Olav Vandvik ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.
– Med fare for forenkling er budskapet til klinikere: Ikke stol på subgruppeanalyser. Overraskende sjelden kan man konkludere med at behandling har ulik relativ effekt i subgrupper. Derimot har behandling ulik absolutt effekt basert på forskjellig utgangsrisiko for hendelser. For eksempel vil 80-åringer ha større absolutt effekt av statiner enn 60-åringer pga. større risiko for kardiovaskul½re hendelser, sier Vandvik.
