To bidrag til Tidsskriftet har særlig fanget min oppmerksomhet denne sommeren. Det er Torgeir Bruun Wyllers kommentar om «vulgærcochranismen» (1) og hans bror Vegard Bruun Wyller og medarbeideres artikkel i sommernummeret (2). Den omhandler en serie på ti barn med medfødt hjertefeil som har fått innsatt kunstig pulmonalklaff med perkutan teknikk.
Førstnevnte føler at et evidenshysteri er i ferd med å utvikle seg i faget (1). Blant annet beklager han at ekspertuttalelser fra erfarne kolleger helt eller delvis er detronisert og har havnet på bunnen av pyramiden med det tvilsomme tilnavnet GOGAT (good old guys around the table). Forfatteren erkjenner likevel ekspertuttalelsers subjektive natur. Argumentene hans kan virke tilforlatelige og det er grunn til å tro at de får gehør blant mange av Tidsskriftets lesere, særlig der kravet om fullstendig dokumentasjon «ad modum Cochrane» oppleves som en bremsekloss for teknisk utvikling og praktisk utøvelse i klinikken.
I pulmonalklaffartikkelen diskuterer forfatterne hvorfor det er nær umulig å gjennomføre en klinisk kontrollert studie: Den aktuelle tilstanden er sjelden, selv i multisentersammenheng, og det vil kreves oppfølging over mange år før et endepunkt som overlevelse kan studeres (2). Det mest oppsiktsvekkende er argumentet om at randomisering kan være uetisk. Det kan skje hvis enkeltpasienter havner i «feil» gruppe og dermed blir fratatt muligheten til å få en behandling de kunne hatt nytte av. Det er vel først og fremst nytten av behandlingen kontrollerte studier er ment å skulle avdekke, i tillegg til å identifisere hvilke pasienter metoden egner seg for – eventuelt vil være skadelig for. Det hjelper lite at forfatterne pliktskyldigst avslutter sammendraget, men ikke artikkelen, med å anbefale at resultatene deres følges opp med en randomisert studie.
Jeg slutter meg helt til tidligere kommentarer på lederplass om hvordan forholdet mellom forskning og kvalitetssikring på den ene side og eksperimentell, etablert og dokumentert behandling på den annen bør forstås og håndteres (3 – 6). For øyeblikket kan det virke som det mer eller mindre foregår etter eget forgodtbefinnende. Om det oppfattes som uhensiktsmessig og upraktisk å gjennomføre en randomisert studie, må man kunne forvente forslag til alternative måter å evaluere nye prosedyrer og tilbud på som supplerer ekspertuttalelser (1) og «sannsynlighetsovervekt» fra mindre kasusserier (2).
