I tilknytning til årsmøtet i Oslo legeforening, var temamøtet viet forholdet mellom leger og media når det begås medisinske feil.
Fra paneldebatten. Fra v. Stig Ottesen, Ellen Deilkås, Gorm Are Grammeltvedt og Irene Halvorsen. Foto Knut E. Braaten
– Temaet er evig aktuelt og er særlig satt på spissen de siste årene gjennom kirurgisaken ved Nordlandssykehuset og ambulansesaken i Oslo, sier gjenvalgt leder i Oslo legeforening Svein Aarseth. – Vi inviterte derfor fire sentrale personer med forskjellige innfallsvinkler.
Overlege Stig Ottesen delte en sterk historie om hvordan han som lege ble beskyldt for aktiv dødshjelp i to saker, den såkalte Bærumssaken (1998 – 2002) og Mireillesaken (2007 – 10). Til tross for forhåndsdømming i media, konkluderte Helsetilsynet i begge sakene med at Ottesen ikke hadde gjort noe galt. – Sakene har selvsagt vært en betydelig påkjenning for meg, men førte også til noe positivt: I regi av Legeforeningen fikk vi retningslinjer for lindrende sedering, sa Ottesen. – Men retningslinjene brukes ikke, jeg frykter at legene har blitt for redde. Det er urovekkende hvis leger forlater lidende pasienter for å unngå bråk.
«Naming, shaming and blaming»-kulturen, debattens utgangspunkt, bygger på en tradisjonell, intuitiv moralisme: Uønskede hendelser er forårsaket av udyktig helsepersonell som kan finnes og straffes, noe som skal forebygge gjentakelse. Hendelser rapporteres bare i de mest alvorlige tilfeller, og rapportering blir i dette systemet en fiendtlig handling. Meldere kan oppfattes som illojale. Medias fremstilling av uønskede hendelser legger ofte denne kulturen til grunn.
– I skarp kontrast står systemperspektivet som helsetjenesten og tilsynet har blitt flinkere til å bruke. Uønskede hendelser registreres her systematisk, ikke for å kartlegge individer og skyld, men for å evaluere og forbedre systemet, sa leder for Legeforeningens utvalg for kvalitet og pasientsikkerhet Ellen Deilkås. Avdelingsdirektør i Helsetilsynet Gorm Are Grammeltvedt viste til at uønskede hendelser nesten alltid skyldes at systemet, i kraft av sin organisering, legger til rette for dem.
Samfunnsredaktør i Dagsavisen Irene Halvorsen understreket at det ikke nødvendigvis er slik at noen alltid har skylden når noe går galt, men at det er journalisters oppgave å lete etter svaret på det. – Media har annen rolle enn tilsynsmyndigheter, utvalg og kommisjoner. Vi har en rett og en plikt til å foreta egne undersøkelser, det er en del av samfunnsoppdraget vårt, forklarte hun. – Faktiske feil skal selvsagt ikke komme på trykk, men at noen vil føle seg uthengt er nok ikke til å unngå.
