Erlend Hem peker i sin lederartikkel på det økende antallet tilgjengelige tidsskrifter som tilbyr «open access»-publisering mot forfatternes betaling (1). Han trekker parallellen til kvaliteten på forskningen, og konkluderer med at den er dårlig, i beste fall middelmådig, spesielt i åpent tilgjengelige tidsskrifter, som «ubegrenset tar alt» og hvor utgivere eller redaktører knapt bryr seg om lengde og innhold. Kanskje Hem har rett i noe, men bildet synes å være ganske forenklet. Om forskningskvaliteten ikke er blitt bedre, er det da antallet tilgjengelige tidsskrifter som er problemet?
Samme kvalitetsmål gjelder for alle tidsskrifter – å være registrert i tellesystemene, indeksert i PubMed/Medline, og å ha høyest mulig impaktfaktor. Kanskje er det sistnevnte som er hovedproblemet (2)? Skal man hevde seg kan man verken ta lett på de redaksjonelle oppgavene, akseptere alt eller ta inn ubegrensede mengder. Egen erfaring med et skandinavisk tidsskrift, brakt fra «grå litteratur» til PubMed og indeksering i Thomson Scientific, viser at det er kun målrettet og bevisst arbeid som holder (3). Antallet refuserte manus ligger på rundt 60 %. Første impakfaktor i 2011 var på 2,18, og dermed er dette tidsskriftet rangert blant topp tre i Europa i sitt fagfelt. Man vil finne like stor spredning i kvalitet blant disse tidsskriftene (hos BioMedCentral og Public Library of Science) som i de tradisjonelle forlagene. Noen kommer for å bli og andre legges ned – Darwins lover gjelder også her. De fleste tradisjonelle forlag omgjør en økende andel av sin portefølje til «open access» og bare på nett – papirutgaven er i stor grad ferd med å forsvinne.
Mangfoldet av tilgjengelige tidsskrifter er nødvendig for grasrota – få starter med megastudier i New England Journal of Medicine eller stjernefunn i Science. På veien mot stjernene går imidlertid svingene innom både Tidsskriftet og andre publiseringskilder for de fleste. Det har alltid vært mulig å «dumpe» en studie eller artikkel i et tidsskrift, det har ikke forandret seg med «open access» og nettpublisering. Men tilgjengeligheten er forandret.
Hva som er «god forskning» er et interessant spørsmål. Svaret er nemlig ikke enslydende på tvers av disipliner og fagkretser. Problemet blir ikke da hvor mange tidsskrifter som er tilgjengelig, men hvordan utdanne gode forskere som kan stille de riktige spørsmålene med de beste metodene? Og, hvilke metoder har vi for anerkjennelse av forskning generelt, og klinisk forskning spesielt? Trenger vi en ny valuta for å måle og kreditere klinisk forskning (2)? Om tidsskriftene er budbringere, så er det da oppdragsgiverne som må øke sin innsats for å dyrke frem de flinke talentene, de gode metodene og tilstrekkelige midler for å gjennomføre de riktige prosjektene. Det koster mer enn «open access».
