Hvis en oljebrønn brenner i Barentshavet, må konsernsjefen ta ansvaret. Ved uheldige hendelser i helsevesenet, jager mediene den enkelte helsearbeider eller kanskje en mellomleder. Bør det være slik?
Gjennom varm sensommer og het valgkamp august 2007 ble Sofienbergparken kjent for flere enn oss som har bodd i Oslos østlige bykjerne. Ali Farah ble slått ned og alvorlig skadet. Ambulansen som kom til stedet, forlot parken uten å ta med Farah. Hendelsen ble et symbol på hvordan samfunnet generelt, og fordomsfulle helsearbeidere spesielt, behandler medborgere med en annen hudfarge. Fire år senere ser de fleste at saken ble dårlig håndtert – ikke hovedsakelig av ambulansesjåførene, men av samfunnet.
Medienes personforfølgelse i ambulansesaken var åpenbart kritikkverdig. Det mest påfallende var likevel sykehusledelsens unnfallenhet samt at statsråder og en rekke myndighetsorganer lot seg rive med. Fra slike bør vi kunne forvente objektivitet, grundighet og nyansering. Hvis ambulansesjåføren ikke hadde orket å anke, hadde han vært varig «domfelt» av Helsetilsynet, Spesialenheten for politisaker og Likestillings- og diskrimineringsombudet og stemplet som rasist av et samstemmig korps av samfunnstopper (1). Nå er bølgen av vedtak omgjort og kritikken forstummet.
Kirurgene som gikk amok
«Kirurgskandalen» ved sykehuset i Bodø ble også en bumerangsak. To leger hadde ifølge en rekke medieoppslag sommeren 2010 drevet galmannskirurgi (2). VG proklamerte over hele forsiden at kirurgene «fjernet friske organer», mens Aftenpostens leder hadde tittelen Når kirurger får gå amok. Selv helseministeren gikk hardt ut.
Kontrasten var derfor stor da Helsetilsynet i mai 2011 konkluderte med at det ikke var grunnlag for å gi noen av kirurgene advarsel (3, 4). Saken hadde da for lengst fått ødeleggende konsekvenser for de to anklagede (2). Det var mediene og helseministeren som hadde gått amok mens sykehusledelsen lot bålet brenne og løp bort fra varmen. Helsetilsynet fant at man ved sykehuset hadde operert pasienter som skulle vært sendt videre, men konkluderte at dette skyldtes ledelsens ambisjoner om mer avansert kirurgi (3, 4). Selv i et slikt tilfelle var den første tidens mediekritikk rettet mot den enkelte kirurg.
Psykiateren du ikke vil møte i retten
Et påfallende personfokus så vi også da Aftenposten/A-magasinet gjennom en serie oppslag i januar 2011 kritiserte ordningen med sakkyndige psykiatere. Temaet var av prinsipiell natur – systemkritikk. Likevel valgte man å sette søkelys på én enkelt psykiater, som preget forsiden av A-magasinet under tittelen N.N. er psykiateren du ikke ønsker å møte i retten.
Reportasjen i magasinet brakte effektfulle bilder av sakkyndige som marsjerte forbi en liggende pasient. Teksten hadde et tilsvarende perspektiv (5). Verken Justisdepartementet eller domstolene, som oppnevner og benytter sakkyndige, tok ansvar og forsvarte ordningen.
Profesjonsansvar og systemansvar
Helsearbeidere skal ha et sterkt og selvstendig profesjonsansvar. En lege må ikke kunne gjemme seg bak ledelsen hvis han har gjort en skjødesløs faglig vurdering. Profesjonsansvaret må likevel ikke være lynavleder for institusjonens systemansvar. Hvis en departementsansatt gjør en feil, sies det at «Stortinget kjenner bare statsråden». Hvis en pasient blir feildiagnostisert, bør sykehusledelsen ta sin del av ansvaret.
Det er gode grunner til at det bør være slik. Ledelsen har myndighet til å instruere sine medarbeidere og har også ansvar for bedriftskulturen samt for å etablere rutiner og kontrollmekanismer som skal hindre at feil skjer. Dessuten kan institusjonen bedre tåle et stort medietrykk og har større mulighet til å nå gjennom og medvirke til en balansert saksdekning.
Sykehusledere måles på resultat – hvilket resultat?
I juni 2011 måtte direktør Siri Hatlen ved Oslo universitetssykehus trekke seg grunnet økonomisk ubalanse. På samme tid fremkom det opplysninger om en rekke problematiske forhold knyttet til sykehuset, som uholdbar ventetid for pasienter, feilslått IT-satsing og alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven (6). Ingen av disse forhold truet direktørens stilling. Det kan synes som om økonomi er tilnærmet det eneste kriterium for at en sykehusleder kan miste jobben.
Selvsagt skal et sykehus drives innen gitte økonomiske rammer, men også den faglige kvaliteten er et topplederansvar. Man beholder ikke jobben som landslagstrener i fotball ved bare å holde budsjettet. Tanken synes å være at sykehus skal styres etter modell av private bedrifter. I næringslivet er imidlertid inntektene avhengige av prestasjonene. Hvis Toyota produserer bedre biler, selger de flere – til høyere pris. Så lenge helsevesenets inntekter i minimal grad er koblet til kvalitet, er det et klart behov for ytre kontrollordninger. Et aktivt helsetilsyn kan her spille en viktig rolle. Det kan også være gunstig med kritisk søkelys fra mediene hvis lyskasterne i større grad rettes mot systemet. Samtidig er det viktig at enkeltmennesker som fronter institusjonens sak får støtte av et profesjonelt apparat. Også for ledere er det vondt å dingle i mediegalgen.
Vi skal varsle om feil
Ingen virksomhet blir bedre av at feil og svakheter gjemmes bort, og vi bør være glade for at et økende antall pasienter tør klage. For en pasient er dette nemlig lettere sagt enn gjort når hun er avhengig av dem hun vil klage på. Trolig bør vi leger selv ta et større ansvar for å melde fra om feil, særlig fordi vi har gode forutsetninger for å oppdage de alvorlige avvikene. Det er grunn til å tro at uheldige forhold aldri blir avdekket fordi den mulige varsler frykter uforholdsmessig store konsekvenser for en kollega.
Hvis helsearbeidere skal bli varslere, må vi kunne ha tillit til at institusjonen tar på seg ansvaret og at tilsynsmyndighetene handler raskt og uten å la seg drive dit vinden blåser. Derfor handler ikke kampen mot urettmessig medieforfølgelse bare om å beskytte den forfulgte – det handler også om å legge til rette for at reelle feil avdekkes og stimulere et økonomisk presset helsevesen til å ivareta kvaliteten på systemnivå.
