I Tidsskriftet nr. 23/2010 har Hege Gjessing interessante refleksjoner omkring legers kommunikasjon med sine pasienter (1). Vi som har ansvaret for denne delen av undervisningen ved Avdeling for atferdsfag, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, deler hennes synspunkter på kommunikasjonens avgjørende rolle både for optimal informasjonsinnhenting og for oppbygging av en trygg relasjon mellom pasient og lege. Vi er også enige i at kommunikasjon, som del av de generelle kliniske ferdigheter, bør ivaretas i utdanning og etterutdanning. Gjessing påpeker at kunnskaper om kommunikasjon svært ofte avlæres når leger fanges av travle arbeidsdager. Heldigvis er ikke dette bildet ensidig dystert.
I EKKO-prosjektet (Evaluering av Klinisk KOmmunikasjon i medisinstudiet) ble et utvalg studenter fra alle landets medisinske fakulteter (omtrent en tredel av avgangskullene våren 2004) vurdert bl.a. på kliniske kommunikasjonsferdigheter et par måneder før embetseksamen. Mange av de samme ble igjen vurdert ved avslutningen av turnustjenesten (våren 2006). Vurderingen ble foretatt ved skåring av videoopptak av en konsultasjon som studentene (senere som turnusleger) gjennomførte med en simulert pasient (skuespiller) (2 – 8).
Resultatene viste at det skjedde en signifikant forbedring av de kliniske kommunikasjonsferdighetene i dette utvalget gjennom turnusperioden, i størst grad for kvinnelige deltakere. Imidlertid viste studien at en god del ikke hadde nådd et tilfredsstillende ferdighetsnivå, verken ved studieslutt eller ved turnusslutt. Derfor er vektlegging av fortsatt læring av kliniske kommunikasjonsferdigheter, også etter studiets slutt, av stor betydning.
