Utfordringene er store for Legeforeningens støttekolleger. Flere reformer fører til at medlemmenes situasjon kan oppleves vanskeligere. Dette var blant temaene som ble belyst på det årlige seminaret til Legeforeningens koordinerende helse- og omsorgsutvalg.
Finn Nilsson (t.v), Øystein Melbø Christiansen, Pernille Nylehn, Stein Nilsen og Christina Drewes utgjør styret i Legeforeningens koordinerende helse- og omsorgsutvalg. Foto Ellen Juul Andersen
47 deltakere var samstemt entusiastiske, selv om temaet også i år var forskjellige påkjenninger ved det å være lege. Kirurg Pål Aksel Næss ved Oslo universitetssykehus og psykiater Tron Svagård, Modum Bad rapporterte fra innsatsen 22.7. Karin Rø presenterte foreløpige resultater fra sin spørreundersøkelse blant støttekolleger. Støttekollegene er stolte av å ha slike flotte kolleger og registrerer at helsevesenet er av de få aktørene som ikke har fått negativ kritikk etter 22.7.
Det var en svært positiv tone under årssamlingen. Støttekollegene fremsto engasjerte og optimistiske som følge av de konkrete positive endringene som er i gang for å skaffe unge leger bedre veiledning – en viktig faktor for å forebygge både feilbehandling og utbrenthet. Det startet som et felles initiativ fra Yngre legers forening og utvalget. Bakgrunnen var at et flertall av unge sykehusleger var fornøyd med undervisning og tjenesten som helhet, men opplevde svikt i veiledningen. Det er i dag et sprik mellom LIS i allmennmedisin og psykiatri, som får to timers veiledning per uke (klinisk + psykoterapiveiledning) og de øvrige fag, der tilbudet er en time per måned. Legeforeningen jobber nå målrettet for å bedre tilbudet til denne største gruppen, sa utvalgets leder Øystein Melbø Christiansen, da han åpnet seminaret.
Foretakstillitsvalgt ved Oslo universitetssykehus Aasmund Bredeli fortalte om hvordan er det å være foretakstillitsvalgt når det stormer. – Legeforeningens tillitsvalgte ved de berørte sykehusene samarbeider godt og tett. Vi har fokusert på faglige spørsmål og pasientenes ve og vel. Samtidig har vi vært lojale mot arbeidsgiver og de vedtak som er fattet i styrende organer, sa Bredeli.
– Prosessen har vært preget av fusjoner og fisjoner. Et eksempel er rekrutteringen av kolleger til Ahus. Mye skyldtes at de ikke visste hvilke faglige oppgaver de gikk til og det var usikkert om det det fremdeles var behov for dem i OUS. Også de såkalte innplasseringsprosessene hvor tidligere avdelingsledere innenfor samme fagområde, i forbindelse med fusjonene, skulle få en leder, skapte utfordringer. Det var heller ikke slik at avdelinger innen samme fagfelt var dublerte, men det var en hensiktsmessig arbeidsfordeling mellom sykehusene for de store pasientgruppene. Dette er fremdeles stort sett uendret fordi man ikke har fysiske muligheter til å samle de store pasientgruppene med tilhørende helsepersonell, presiserte han. Bredeli fremhevet også den viktige jobben støttekollegene gjør for å kunne ivareta enkeltskjebner.
Tillitsvalgt ved OUS Christian Grimsgaard presenterte seg som Bredelis høyre hånd da han orienterte om arbeidsmiljømessige problemstillinger i forbindelse med prosessen. Han viste tall fra en situasjonsrapport blant overlegene ved OUS og fortolket denne slik at omstillingsprosessene fører til samhold blant legene, samtidig som de opplever frustrasjon på andre områder. Et flertall føler at arbeidsmiljøet er rimelig godt, men at omstillingene har gjort arbeidsmiljøet dårligere. – Legene opplever at de er lite involvert og det er nyttig å få dokumentert hvordan de opplever situasjonen, sa Grimsgaard.
Livet etter skuddene
Etter å ha sett et intervju med Liselotte Haugsnes på NRK inviterte møteleder Finn Nilsson henne som foredragsholder. Legedatteren og forfatteren og fortalte om sin far som skjøt sin fraseparerte kone og barnas mor, før han skjøt seg selv i februar 2004. I innlegget la hun vekt på utviklingen frem mot katastrofen. En slik katastrofe som hun beskriver i boken Livet etter skuddene var nyttig å høre om for støttekollegene (1 ).
Det var en utrolig sterk historie som gjorde inntrykk. Hennes modige, usminkede og ærlige fremstilling dannet grunnlaget for gruppesamtaler blant støttekollegene der temaet blant annet var om denne tragedien kunne vært unngått.
