I Tidsskriftet nr. 19/2011 hevder Erlend Hem at han ennå ikke har fått avvist en artikkel i et elektronisk tidsskrift (1). Jeg går ut fra at han med dette mener et «open access»-tidsskrift publisert utelukkende online hvor forfatteren selv må dekke kostnadene ved publisering. Hem synes vel også å indikere at det som publiseres i slike «open access»-tidsskrifter «er dårlig, i beste fall middelmådig,…at de tar alt …og at utgivere og redaktører knapt bryr seg om lengde og innhold». Som redaktør både for Acta Radiologica, et tidsskrift som utgis både i papir og elektronisk format og Acta Radiologica Short Reports, et nystartet «open access»-tidsskrift, har jeg etter hvert fått erfaring med begge publiseringsformer.
Acta Radiologica gjennomførte i 2006 en leserundersøkelse hvor abonnentene/leserne ble bedt om å angi hvilke kategorier artikler de leste og hvilke artikler de ønsket å lese (2). Undersøkelsen viste at svært mange radiologer, både i Norden og internasjonalt, etterlyste kasuistikker, som de fant både nyttige og verdifulle i den kliniske hverdag. Som alle tidsskriftredaktører kjenner til, er kasuistikker en artikkeltype som erfaringsmessig siteres sjeldnere enn originalartikler og oversiktsartikler. Fordi de er redd for at det vil redusere impaktfaktor, unnlater de fleste seriøse tidsskrifter å trykke artikler de vet ikke vil bli sitert i særlig grad. Slike overveielser førte til at Acta Radiologica i 2010 refuserte ca. 98 % av alle innsendte kasuistikker.
Vi besluttet derfor fra 2012 å starte opp et nytt elektronisk «open access»-tidsskrift Acta Radiologica Short Reports. Dette tidsskriftet skal nettopp vektlegge behovet for kasuistikker og korte innlegg, med andre ord artikler som leserne liker å lese og angir å ha nytte av, men som dessverre influerer negativt på et tidsskrifts impaktfaktor.
I Acta Radiologica Short Reports er til nå ca. 60 % av de innsendte artiklene refusert, dette sett i forhold til 72 % i hovedtidsskriftet. Alle artikler blir, på sedvanlig vis i begge tidsskrifter, evaluert av en redaktør og en eller flere vurderere, og det er ikke vesentlig forskjell på kvalitetskravene i de to tidskriftene. Forskjellen er at «Short Reports» aksepterer gode artikler som ellers ville ha ødelagt impaktfaktor i hovedtidsskriftet.
En påstand om at et «open access»-tidsskrift aksepterer artikler i «bøtter og spann» uavhengig av kvalitet for å tjene penger, er neppe holdbar og i alle fall ikke et fruktbart utgangspunkt for å bedømme denne tidsskriftformen. Det er viktig å stille de samme kvalitetskrav til slike tidsskrifter som til de tradisjonelle. Kvalitetstidsskrifter vil overleve, søppel vil avgå ved døden, uansett publiseringsform og type.
