Det er etablert flere støtte- og hjelpeordninger for leger, men undersøkelser tyder på at det trengs ytterligere tilbud til denne gruppen. Vi har gjennomført et tre måneders prøveprosjekt med to kollegastøttetiltak ved tre kliniske avdelinger ved Haukeland universitetssykehus.
Som avdelingstillitsvalgte for Yngre legers forening ønsket vi å finne gode ordninger for bedre ivaretakelse av yrkesgruppen ved våre respektive sykehusavdelinger, slik arbeidsmiljøloven stiller krav om. Selv om det er etablert flere hjelpe- og støtteordninger spesielt for leger, tyder undersøkelser på at det er behov for flere tilbud til denne gruppen (1).
Inspirert av kollegastøtteordningen ved andre avdelinger på Haukeland universitetssykehus (2), ønsket vi å opprette en kollegastøtteordning også for legene ved Hjerteavdelingen, Lungeavdelingen og Medisinsk avdeling (3). Sammen med ledelsen ved disse avdelingene ble det satt ned en prosjektgruppe og igangsatt et prøveprosjekt med påfølgende evaluering.
Utforming av kollegastøttetiltak
Prøveprosjektet, som tok utgangspunkt i en modell brukt ved andre avdelinger på sykehuset (2), pågikk i perioden 1.9. – 30.11. 2008. Kollegastøttetilbudet besto av to tiltak. Det ene var vaktevaluering for forvaktteamet etter nattevakt ved gjennomgang av et skjema som utgangspunkt for samtalen. Dette ble gjennomført sammen med medisinsk vaktleder ti minutter før ordinær vaktrapport. Det andre tiltaket innebar at seks frivillige kollegastøtter, én overlege og én lege i spesialisering fra hver avdeling, var tilgjengelig for alle legene ved de tre avdelingene. Disse var åpne for uformelle samtaler om arbeidsrelaterte vansker som kan oppstå. I forkant av prosjektet ble det sendt ut informasjon via e-post til alle legene ved avdelingene med oppfordring om å komme med synspunkter.
Prosjektgjennomføring
Det ble fylt ut til sammen 76 vaktevalueringsskjemaer, hvorav 23 inneholdt opplysninger om hjertestans eller andre dramatiske eller problematiske dødsfall på vakten. Av disse episodene ble en firedel opplevd som belastende. I halvparten av skjemaene ble det krysset av for andre vanskelige utfordringer og vurderinger, slik som sterkt tidspress, vanskelige etiske vurderinger og kommunikasjonsvansker. Plassproblemer og truende situasjoner ble også nevnt. I rundt 5 % av skjemaene var det krysset av for behov for videre oppfølging med ansvarlig overlege eller nær kollega.
Prosjektevalueringsskjemaene var hovedsakelig utfylt av yngre leger. To tredeler av dem som svarte, hadde deltatt på vaktevalueringsmøtene, og de fleste hadde møtt opp de fleste aktuelle ganger. De som ikke hadde deltatt, opplyste for det meste at det ikke var relevant for deres stilling, da de verken var vaktledere eller del av forvaktteamet. Møtene ble svært positivt evaluert, og over 80 % krysset av for at ordningen burde fortsette. Kun to personer hadde brukt kollegastøtteapparatet, men likevel mente samtlige som evaluerte ordningen at den burde videreføres. De aller fleste hadde i denne perioden ikke hatt behov for det, men vi fikk tilbakemeldinger som: «kjørte «mot veggen» tidligere; har lært av dette og oppsøker hjelp hos kolleger jeg stoler på» og «viktig å ha noen utenom de tillitsvalgte med spesiell interesse for kollegers ve og vel i hverdagen».
En ønsket og egnet kollegastøttemodell
Legeforeningen har lenge tatt legeyrkets belastninger på alvor og har flere tilbud til leger og medisinstudenter med bl.a. lege-for-lege-ordningen, støttekollegasamtaler og Ressurssenteret for leger på Villa Sana (4). I 2005 opplyste 7 % av de yrkesaktive legene som besvarte et spørreskjema, at de hadde vært i kontakt med kollegastøtteordningen (1). Behovet for slike tilbud er trolig større. Å finne tid og gode fora for å lufte ut og diskutere vanskelige hendelser som leger opplever i en travel arbeidsdag, er imidlertid ikke enkelt. Hva skal nedprioriteres av andre gjøremål for å få rom til slike aktiviteter? Hvor nødvendig er det? Vi mener at leger har manglende kultur for å dele det vi sliter med eller det vi ikke mestrer.
Dette prøveprosjektet viser etter vår mening en modell som er gjennomførbar, og som kan egne seg for debrifing og oppfølging av leger i en hektisk sykehussetting. Det reelle oppfølgingsbehovet og utfordringene under vakt er trolig større enn det vi registrerte, ettersom flere antakelig vil vegre seg for å fortelle om det i plenum. Erfaringer fra andre avdelinger på sykehuset viser at det tar tid å få til endringer av holdninger og atferd knyttet til kollegastøtter, og at bruken av denne type tiltak først tar seg opp når de er vel etablert og kjent over lengre tid. Vi tror ordningen skaper en signaleffekt som kan styrke arbeidsmiljøet, forebygge utbrenthet og gjøre sosialiseringsprosessen inn i legeyrket lettere for yngre leger. Det vil også kunne ha positive virkninger for pasientbehandlingen.
Veien videre
Tre år etter prøveprosjektet er kollegastøtteordningen ennå ikke etablert ved våre avdelinger. Selv om både ansatte og ledelse er positive til slike tiltak, forsvinner de lett i prioriteringen i konkurranse med andre saker i en travel sykehushverdag. Endringer i en etablert sykehuskultur krever stort engasjement og utholdenhet hos både prosjektgruppe og ledelse. Vi håper på større oppmerksomhet rundt helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid for leger.
