Når det igjen er avslørt økonomisk motivert ventelistetriksing, er det på tide å se nøye på om det er samsvar mellom pålagte oppgaver og tilgjengelige ressurser i sykehusene.
Nylig ble det avslørt at Oslo universitetssykehus systematisk har brutt pasientrettighetene. Pasienter med rettighetsgaranti har ikke fått behandling i tide, og de som selv har tatt kontakt og meldt sin rett, er blitt behandlet først. Jeg er ikke overrasket over at bare noen få pasienter har sagt fra om rettighetene sine. Hele poenget med å innføre rettigheter og garantier er at pasientene skal kunne stole på at systemet virker som forutsatt. Dette handler om mennesker som ofte er en i en helt ny og vanskelig livssituasjon, og som kanskje for første gang må finne frem i et vanskelig system. I Oslo er det ekstra komplisert fordi IKT-nettverkene mellom de fire sammenslåtte sykehusene ikke er på plass. Det er vanskelig å ha oversikt og kontroll selv for de som jobber med dette, og når oversikten mangler blir pasienten tapende part.
Nå lurer mange på hvilke andre sykehus som driver med denne type lovbrudd. Det er lett å tenke at det må være flere. Det er ikke lenge siden det ble avslørt at Vestre Viken hadde strøket eller utsatt frister for å unngå ansvar.
Sykehusene har vært drevet stramt det siste tiåret. Det ble politisk bestemt at veksten i sykehus skulle være lav. Samtidig har det stadig kommet pålegg om nye oppgaver. Resultatet har vært omfattende omstillinger og kraftig effektivisering. Det er nå økonomisk balanse i tre av fire helseregioner. Det er tilsynelatende bra, men uansett hvor jeg reiser i landet forteller kolleger om marginal eller for lav bemanning ved en eller flere avdelinger. I Oslo er døgnvakter fremdeles utbredt. Likevel velger ledelsen å fortsette på samme vis fordi de ellers må ansette flere leger. Dette er nok en illustrasjon på hvor hardt økonomisk presset sykehusene er.
Som president i Legeforeningen mener jeg det er min plikt å si fra om at det trengs flere leger i sykehusene. Det er to grunner til det: hensynet til pasientene og hensynet til arbeidsmiljøet. Helseministeren uttrykker bekymring over at det ikke vil være nok personer til å ta jobbene i helsetjenesten i fremtiden. Det er selvsagt viktig å fortsette arbeidet med å se på både fordelingen av oppgaver og bedre måter å løse disse på. Like fullt er kompetanse den viktigste innsatsfaktoren i helsetjenesten, og det er nødvendig med nok folk på jobb i hverdagen. Et konkret tiltak som kan lette på situasjonen er å fjerne legefordelingssystemet.
De økonomiske bevilgningene er politisk bestemt av Stortinget, men det er grunn til å spørre om de får nok informasjon til å avgjøre om nivået er riktig ut fra oppgavene som skal utføres. Ikke minst må sykehusene ha nok ressurser til å overholde pasientrettighetene som Stortinget har besluttet. Det må være sammenheng mellom bevilgning og pålagte oppgaver.
Det må nå gjøres en vurdering av om de økonomiske rammene til sykehus er tilstrekkelige, samlet sett. Den unngåelse av pasientrettighetene som nylig er avslørt er selvfølgelig ikke bare et resultat av dårlig dømmekraft i helseforetakene. Det er også et resultat av at noen har lett febrilsk etter muligheter til å spare penger i en presset økonomisk situasjon.
