Professor i medisinsk etikk, teologen Jan Helge Solbakk og hans medforfattere, får en profilert plass til en kommentar om rituell omskjæring og helsehjelp i Tidsskriftet 2/2012 (1). Det er noe uklart om kommentaren står for seg selv eller samtidig er et høringssvar til Helse- og omsorgsdepartementet. Uansett er jeg noe forbauset over at en høring fra myndighetene, der det bes om svar på om hvorvidt omskjæring av guttebarn bør inngå i et organisert og kostnadsdekket helsetilbud, med en gang gjenopptar diskusjonen om et forbud.
Den medisinske argumentasjonen vil kunne besvares senere. Med hensyn til den økonomiske argumentasjonen kan jeg langt på vei være enig med forfatterne, i og med at en komité som jeg ledet på vegne av myndighetene om det samme emnet, allerede i 1999 tilrådet at dette inngrepet burde gjøres innenfor spesialisthelsetjenesten mot en forhøyet egenandel, som det er lovmessig mulighet til å regulere. Det er bare å beklage at dette ikke ble implementert allerede den gangen.
Jeg setter derimot et spørsmålstegn ved selve det etiske elementet i professorens stadige «korstog» mot dette inngrepet. I innlegget sier forfatterne at de synes det er: «påfallende at departementet gjengir dette synet uten å belegge påstanden og uten å informere om at «mange» av dem som har uttalt seg om de medisinske fordelene ved omskjæring av guttebarn, har en kulturell og religiøs interesse av å legitimere denne praksisen (1).»
Kort sagt synes jeg Solbakk har en slem tendens til å benytte seg av gamle stereotypier i sin kamp mot rituell omskjæring. I «forrige runde » i dette ofte gjentatte temaet, sommeren 2010, uttalte han følgende: «Hadde ikke omskjæring vært praktisert av jøder, så hadde det vært forbudt. Man trår mer forsiktig overfor jøder enn muslimer (2).» Dette utsagnet er nesten egnet til å inngå i konspirasjonstankene vi stadig møter omkring «det jødiske verdensherredømmet», og stemmer dessverre ikke med jødiske erfaringer i Norge.
Undertegnede, som vel representerer «mange av dem» som tidsskriftsinnlegget sikter til, er noe forbauset over at det tilsynelatende skulle være forbudt å ha meninger og ytringer om medisinske fakta med annen kulturell og religiøs bakgrunn enn den lutherske. Vi ville aldri nekte Solbakk å ha sine meninger, selv med hans bakgrunn som teolog i henhold til Den norske statskirken. Jeg har aldri lagt skjul på min bakgrunn. Mener forfatterne at det i enkelte saker skal herske et meningsforbud, eller at man skal behøve å erklære sin religiøse og annen tilhørighet før man får gi uttrykk for sine meninger?
I mellomtiden uttrykker jeg håp om at myndighetene vil ta sin beslutning i saken på basis av svarene på det de egentlig spør om når de inviterer til høring, og ikke de eventuelt vikarierende motivene som måtte dukke opp.
