Lars Jacob Stovner er i et innlegg i Tidsskriftet nr. 1/2012 (1) uenig i min påstand i Tidsskriftet nr. 18/2011 (2) om at saken om nakkeskade ble ensidig belyst. For Høyesterett var det rettsoppnevnt to sakkyndige. Retten uttaler at det særlig er professor Stovner som viser til generell medisinsk forskning i sin sakkyndigerklæring. Jeg har gått gjennom hans erklæring for Høyesterett. Ved gjennomgang av Litauen-studiene nevnes ikke den omfattende vitenskapelige kritikken av studiene. Det er påfallende at Stovner neglisjerer flere studier som kritiserer Litauen-undersøkelsene (3). Jeg fastholder at den forskning som retten ble forelagt av den sakkyndige, synes å være ensidig. Fremstillingen i dommen av allment akseptert medisinsk viten blir ikke balansert.
Høyesterett og andre domstoler er helt avhengige av at en rettsoppnevnt sakkyndig utreder medisinsk kunnskap på en betryggende måte. I Lie-dommen (4) uttaler Høyesterett:
« … Det tredje forhold jeg vil trekke frem er at rettens behov for sakkyndighet må bli dekket på en betryggende måte. I saker med kompliserte og omtvistede medisinske årsaksforhold, sier det seg nærmest selv at det må oppnevnes medisinsk sakkyndige.»
« … Rettsoppnevnte sakkyndige vil gjerne med en større grundighet utrede de mer generelle og spesielle medisinske spørsmål saken reiser.»
Retten gir uttrykk for særskilt tillit til sakkyndige oppnevnt av retten. Det er retten som oppnevner spesialistene og gir mandat. De sakkyndige har derfor ingen binding til sakens parter, selv om partene gjerne foreslår sakkyndige.
De rettsoppnevnte sakkyndige bygger på oppdaterte dokumenter i saken og vil være til stede under hovedforhandlingen. Deres mandat bygger gjerne på at standardisert mandat, jf. Røsæg-utvalgets mandat, inntatt i Norges offentlige utredninger (5). Den rettsoppnevnte sakkyndige er rettens rådgiver i sakens medisinske spørsmål og forventes å utrede saken på en grundig og objektiv måte.
En rettsoppnevnt sakkyndig plikter å veilede retten om allment akseptert medisinsk viten. Den sakkyndige må i sin fremstilling sørge for at også kritikk av studier kommer tydelig frem. Det skal ikke være overlatt til prosessfullmektiger å fremlegge oversikter og studier som går i en annen retning. Stovners innlegg illustrerer et hovedpoeng i min artikkel, nemlig at det er behov for en balansert fremstilling av hva som er allment akseptert medisinsk viten til enhver tid, samt viktigheten av at domstolene foretar en fordomsfri vurdering av bevisene i den enkelte sak.
Høyesterett fulgte i dommen vanlig praksis om å vurdere de fysiske skader ut fra de fire etablerte kriteriene. Dommen synes korrekt i resultatet ut fra skadelidtes uvanlige sykdomsforløp, men Høyesterett har bygd på ensidig medisinsk kunnskap.
