Spørsmålet ble aktualisert da jeg i januar ved Institutt for kreftforskning og molekylær medisin ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet overvar doktordisputasen til en god venn, Hans Wasmuth, som arbeider ved Gastrokirurgisk avdeling ved St. Olavs hospital.
Han forsvarte sin avhandling Ileal pouches, som er en empirisk og drøftende sammenlikning av to måter å lage reservoarer i kroppen på hos pasienter som har fjernet tykktarmen. Den ene metoden er de siste 20 år bare blitt praktisert enkelte steder. Den ble utviklet av Nils Kock ved Sahlgrenska Universitetssjukhuset i Göteborg. Kock døde i 2011. Hans metode kom til St. Olavs hospital i 1983 med nåværende professor emeritus Helge E. Myrvold. Han hadde siden tidlig i 1970-årene arbeidet sammen med Kock. Hvorfor fattet min venn interesse for denne operasjonen, som var på vei ut? I hans studietid var metoden blitt dømt nord og ned.
Konklusjonen i avhandlingen er at Kocks reservoar er en god metode for en utvalgt gruppe pasienter.
Det er ingen overdrivelse å si at min venn er preget av opposisjonslyst mot det som går for å være gjengs oppfatning. Ville han ha interessert seg for operasjonen hvis lærestedene og Rikshospitalet hadde praktisert den og gått god for den? Jeg er ikke helt sikker på det, og da hadde det jo også vært unødvendig. Ville han ha fattet interesse for operasjonen hvis han ikke hadde møtt Helge E. Myrvold – først under et par opphold ved St. Olavs hospital i 1990-årene og senere fra 2002? Det kan selvfølgelig ikke utelukkes, men jeg tror ikke det.
Hva om det medisinske etablissementet hadde forholdt seg indifferent til metoden? Ville min venn da ha gitt seg i kast med dette store arbeidet? Hva om han aldri hadde møtt Myrvold og hva om Myrvold aldri hadde møtt Kock? Er det tilfeldigheter som har gjort at denne operasjonen er holdt ved like og videreutviklet gjennom Ileal pouches? Det kan se slik ut, men det er ikke bare tilfeldigheter, det virker som om dette også er et eksempel på at en kritisk innstilling til etablissementets majoritetsstandpunkt kan føre til positiv kunnskap. Det virker som om opposisjonslyst og tilfeldighet har vært nødvendige, men ikke tilstrekkelige forutsetninger for utviklingen av operasjonen.
Skulle det lages medisinsk forskningspolitikk fra eksemplet, måtte det legges stor vekt på å skape denne typen tilfeldigheter og på perspektiver som gikk mot gjengse faglige oppfatninger. Brukes disse to kriteriene til å markere plusser eller minuser i søknader om forskningsmidler? Jeg gjetter på minuser.
Oppgitt forelesning ved disputasen 12.1. 2012 var Kirurgiens plass i framtidens behandling av inflammatorisk tarmsykdom. Også om det hadde stått «dagens behandling», ville dette ha vært et vanskelig forelesningstema. Min venn kom, riktignok etter min smak litt for indirekte, inn på hva slags type kunnskap medisinsk og kirurgisk viten er og argumenterte tradisjonelt for at den var kumulativ – forskning bygger på tidligere forskning og fremtidig forskning vil bygge på dagens forskning. Forutsettes det at medisinsk kunnskap er kumulativ, er det lett å si at fremtiden vil bli omtrent som i dag. Hvis medisinsk kunnskap ikke er kumulativ, er det umulig å si noe om fremtiden.
Helt til slutt i forelesningen kom min venn inn på Barry J. Marshall og J. Robin Warren, som i 2005 fikk nobelprisen i fysiologi eller medisin for sin oppdagelse av magesårbakterien Helicobacter pylori. Tidligere mente man at sykdommen skyldes stress og dårlig livsstil, og den ble ofte behandlet kirurgisk ved at nervene som regulerte saltsyreproduksjonen ble kuttet. Jeg går ut fra at det er mange som har tatt doktorgrad både på magsåroperasjoner og hvordan stress fører til magesår. Bygde Marshall og Warren på de beste avhandlingene om magesårkirurgi eller på de mest berømte avhandlingene om hvordan storbyliv fører til magesår? Nei, det var ikke de flinkeste kirurgene og de dyktigste sosialmedisinerne som utviklet en kur for magesår. Marshall og Warren måtte gå mot de rådende oppfatningene på sitt felt. Er ikke dette et eksempel på at medisinsk kunnskap ikke er kumulativ?
Hva skal vi i dag kalle alle disse magesåravhandlingene fra før 2005? Er det vitenskap? Bygger de enorme summene som brukes hvert eneste år til medisinsk forskning majoritetsstandpunkter som vanskeliggjør innovasjoner til nye Marshall-er og Warren-er, eller tar de som bevilger hensyn til at medisinsk kunnskap også er ikke-kumulativ?
