Noen pasienter bør antakelig få langt høyere dose av blodplatehemmeren klopidogrel.
Blodplatehemmeren klopidogrel (Plavix) er et medikament som etter inntak omdannes til aktivt virkestoff via cytokrom P-450-enzymet CYP2C19. Genetisk variabilitet kan påvirke denne prosessen. En inaktiverende enzymvariant, CYP2C19*2, forekommer hos en relativt stor andel av befolkningen. Personer som er heterozygote for denne varianten, har redusert kapasitet til å danne den aktive klopidogrelmetabolitten, mens de homozygote langsomme omsetterne mangler evnen til metabolsk aktivering.
I en amerikansk multisenterstudie har man undersøkt effekten av klopidogrel hos 333 hjertesyke pasienter (1). Av disse var det 86 bærere av CYP2C19*2-genet – 80 heterozygote og seks homozygote. Ikke-bærerne fikk først standarddosen på 75 mg og deretter 150 mg klopidogrel daglig, mens bærerne fikk økende doser fra 75 mg til 300 mg daglig. Endepunktet var blodplatereaktivitet målt med to ulike metoder. Gruppen som var heterozygote for CYP-varianten, fikk resultater som tilsvarte normaldosering hos ikke-bærere når de økte til 225 mg eller 300 mg daglig, mens de homozygote langsomme omsetterne ikke oppnådde ønsket effekt selv med høyeste dose.
– Skreddersøm av farmakoterapi basert på genetiske analyser har lenge opptatt farmakologer og farmakologisk interesserte klinikere, sier professor i farmakologi Lars Slørdal ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.
– Resultatene fra denne studien er viktige, selv om vi mangler informasjon om effekt på harde endepunkter. Det ser ut til at pasienter som er heterozygote for den inaktiverende mutasjonen CYP2C19*2, altså den tallmessig største gruppen av farmakogenetiske «problempasienter», kan behandles med klopidogrel i tredobbelt dose. Langsomme omsettere bør trolig behandles med andre blodplatehemmere som ikke er CYP2C19-substrater. Genotyping kan derfor få følger for både medikamentvalg og dosering, sier Slørdal.
