78 år gammel er jeg ikke lenger lege. Det er noe jeg en gang var. Hvorfor trenger jeg da ansvarsforsikring?
Jeg er alderspensjonert lege, i mitt 78. år. Jeg tok embetseksamen i Oslo i 1960, og gikk av med alderspensjon etter henimot 41 yrkesaktive år. Jeg sluttet helt med pasientbehandling da jeg ble pensjonist, og hadde således intet grunnlag for å søke om forlengelse av noe som helst. Da jeg passerte 75, forsvant også «den siste rest» av rett til å forskrive medikamenter. Når det var behov for øyedråper, måtte barnebarna heretter få dem forskrevet av annen lege. Det er slik det er.
Det jeg imidlertid ikke forstår, er at jeg i alle årene, også etter fylte 75 – også nå i 2012, fra Legeforeningen er blitt avkrevet penger for å dekke ansvarsforsikring. Jeg har årlig betalt, med stigende undring. Hva er det jeg som lege ansvarsforsikres for? Jeg bærer ikke noe ansvar som lege. Jeg er ikke lege. Det er noe jeg var engang. Nå bærer jeg slikt ansvar som vi alle har som borgere og medmennesker.
Men ansvarsforsikring, avkrevet av Legeforeningen? Kan det virkelig være så ille at Legeforeningen med dette formidler en holdning som «Engang lege, alltid lege». Det ville i så fall være alarmerende. Jeg synes jeg hører «neida, det er egentlig ikke fordi du er ansvarsforsikret, det er for å dekke ditt abonnement på Tidsskriftet». Om så skulle være tilfellet,- kanskje Legeforeningen kunne si det som det er?
