Forskning på genmodifiserte mus viser at klassisk fysiologi fremdeles kan by på nyheter: Fettvev, hypothalamus, knokler og pancreas synes å samvirke med skjelettet som hormonproduserende organ.
Fettvevshormonet leptin og knokkelmatriksproteinet osteokalsin fremstår som viktige aktører (1). Osteokalsin, som er produsert av osteoblaster, frigjøres til blodet ved osteoklastaktivitet. Det stimulerer insulinsekresjon og β-celleproliferasjon i pancreas samt insulinsensitivitet i lever, muskel og fettvev, med økt energiomsetning som resultat. På den annen side stimulerer insulin, via osteoblastene, osteoklastenes beinresorpsjon og øker dermed osteokalsinutskillingen. Den positive osteokalsinbaserte tilbakereguleringssløyfen mellom knokkel og pancreas som synes å foreligge, antas å kunne brytes av leptin, som regulerer osteoblastenes aktivitet via sympatikusinnervasjonen. Dessuten påstås det at osteokalsin stimulerer en reseptor på leydigcellene i testiklene og dermed øker testosteronsyntese og mannlig fertilitet. Kan denne nye kunnskapen overføres til mennesker og eventuelt lede til bedret diagnostikk og terapi av osteoporose, metabolsk syndrom eller mannlig infertilitet?
– Det nye er at osteokalsin inngår i en reguleringssløyfe med insulin og pancreas, slik data fra genmanipulerte mus synes å vise. Det er ukjent om dette også skjer hos mennesker, sier Kaare Gautvik, professor emeritus ved Institutt for medisinske basalfag, Universitetet i Oslo.
– Leptinets rolle i fedmeutviklingen er viktig hos mus, mens betydningen er mye mindre hos mennesker. «Hjerne-knokkel-aksen» er også godt dokumentert hos mus, med det sympatiske nervesystem som efferent ledd, men ennå ikke hos mennesker, sier han.
– Mus med multiple manipulerte gener kan neppe sies å være representative for normal fysiologi. Hvis funn fra slike mus skal endre eller supplere vår forståelse av human fysiologi og medisin, må de kunne reproduseres hos mennesker, sier Gautvik.
