I det siste har vi vært vitne til flere til dels rystende fortellinger fra medisinstudenter om problematiske opplevelser i klinisk praksis. Det dreier seg om hvordan studenter og pasienter opplever krenkelser i undervisnings- og samhandlingssituasjoner. Dette skal ikke skje – det dreier seg om dårlige holdninger, mangel på medmenneskelighet og manglende respekt for syke mennesker.
Dette er situasjoner der verken studenten, involverte sykepleiere eller andre legekolleger tør si ifra. I tillegg kommer historier fra undervisningssituasjoner i den teoretiske delen av medisinstudiet der studenter kan føle seg latterliggjort, ikke tør stille viktige spørsmål eller er redde for å si ifra fordi de frykter negative konsekvenser. Ikke alle disse historiene er like representative, men det er likevel nok av dem til at man må ta dem alvorlig. Man skal ha en læringskultur der det oppfordres til åpenhet og kritikk. Man skal kultivere en legerolle der medmenneskelighet er kjennetegnet ved legen så vel som underviseren. Allikevel hører vi studenter som finner seg i verbal trakassering, fordi «Vi må tåle det, vi skal jo bli leger».
I Tidsskriftets påskenummer beskriver medisinstudent Ingrid Neteland en læringskultur som fratar studenten all selvtillit (1). Tidligere studiedekan i Oslo Per Brodal svarer henne (2). Vi er redd Brodal ikke går langt nok når han setter søkelys på den kliniske undervisningen alene. Vi tror problemet med mangel på respekt for studentene og mangel på medmenneskelighet i veiledningen også strekker seg til undervisningen i teori og basalfag, og vi er redd at dette er mer et strukturelt problem enn bare enkeltstående hendelser. Hva må gjøres?
For det første trenger vi mer systematisk kunnskap om læringsmiljøet i både den kliniske og den teoretiske delen av medisinstudiet. Når det gjelder undervisning i etikk og kommunikasjon og forskning på læring og dannelse, bør etikk- og atferdsfagdelen av undervisningen spille på lag med den kliniske undervisningen i større grad enn det gjør i dag.
For det andre må man legge mer vekt på legen som forbilde og rollemodell – ikke bare i kraft av omfattende kunnskaper, men også ut fra legens og underviserens holdninger, moralske ansvar og etiske dømmekraft. Medisinstudiet vektlegger objektiv og systematisk kunnskap om behandling, diagnostikk og prognostikk, noe som gjør at man lett glemmer viktigheten av kunnskap om hvordan det er å være pasient eller pårørende – eller student, for den slags skyld. Det er heller ikke tilstrekkelig med mer øvelse i og kunnskaper om kommunikasjon og pedagogikk hvis ikke slik kunnskap forankres i den enkeltes personlighet og dannelse.
Til slutt: Det er viktig å utvikle gode evalueringssystemer som fanger opp resultater av ulike lærings- og veiledningsformer og studentenes faglige og etiske modning i løpet av medisinstudiet.
