Etter helsepersonelloven § 54 bortfaller helsepersonells autorisasjon automatisk ved fylte 75 år. Man kan fortsatt bruke tittelen lege, og man kan ta oppdrag som sakkyndig og drive undervisning. Man kan imidlertid ikke drive pasientrettet virksomhet, rekvirere legemidler med videre.
Odd Johan Frisvold stiller i Tidsskriftet nr. 6/2012 spørsmål ved om ansvarsforsikringen vil ha noen verdi for lege uten autorisasjon og hvor langt plikten til å hjelpe i en akuttsituasjon strekker seg for en lege uten autorisasjon (1).
Legen kan søke om lisens for å utøve legevirksomhet når autorisasjonen bortfaller ved fylte 75 år. Lisens gis etter en konkret vurdering og normalt for to år om gangen. Leger som har fylt 80 år, kan få slik lisens for inntil ett år om gangen. I forhold til ansvarsforsikringen er autorisasjon og lisens likestilt.
Når det gjelder ansvarsforsikring har leger uten autorisasjon eller lisens verken dekning av Norsk pasientskadeerstatning eller av ansvarsforsikringen for leger. Behovet for ansvarsforsikring faller dermed bort så snart autorisasjon eller lisens bortfaller. Forsikringen gir etter den er avsluttet dekning for krav som fremsettes etter at autorisasjon eller lisens er bortfalt, forutsatt at legen var forsikret og hadde autorisasjon på tidspunktet behandlingen fant sted. Det avgjørende er om man var forsikret på hendelsestidspunktet. Legeforeningen får ingen melding om at legen ikke lenger har autorisasjon eller lisens, slik at legen selv må melde fra når forsikringen skal stanses.
Det er i norsk rett lagt til grunn at alle innbyggere har en handlingsplikt/hjelpeplikt når andre er i nød. Den straffbare handlingen er å unnlate å etter evne hjelpe en som er i øyensynlig eller overhengende livsfare. Plikten går noe lenger for helsepersonell, som straks skal gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig, jf. helsepersonelloven § 7.
Dersom det blir behov for legens medisinske kompetanse etter autorisasjonen har bortfalt, strekker som utgangspunkt ikke ansvaret seg lenger enn den gjør for legmenn, da man ikke lenger har en profesjonsbasert juridisk forpliktelse til å yte helsehjelp. Man vil likevel være forventet å bidra med nødvendig hjelp etter evne, vurdert ut fra situasjonen og omstendighetene.
