Knut Wester konstaterer i Tidsskriftet nr. 6/2012 at medisinsk sett blir gapet mellom oss og utviklingslandene stadig større (1). Han spør om vår ressursbruk påvirker helsetilbudet i u-landene. Det er vanskelig å gi noe enkelt og entydig svar. Det kan hevdes at vår frontlinjemedisin før eller siden vil komme alle til gode. Men dette er hypotetisk. Fenomenet «hjerneflukt» er derimot en realitet. U-landene tappes for menneskelige ressurser når både de dyktigste og de nest dyktigste av faglige og økonomiske grunner forlater et haltende helsevesen.
Vi kan selvsagt ikke vurdere spørsmål som dette uten å trekke inn etiske kvaliteter som solidaritet, anstendighet, ansvar og plikt. Solidaritet har å gjøre med opplevelsen av å være i samme båt, selv om noen seiler på første klasse, enn så lenge. Wester skriver om barn som før i tiden fikk beskjed om å spise opp maten sin fordi det var barn i Afrika som sultet. Dette er det gamle nøysomhetsidealet, som er blitt oss fjernt. Vi kan trekke på smilebåndet, men i bunn og grunn har dette med menneskelig anstendighet å gjøre. Vi skal ikke sløse med ressurser som for andre er mangelvare.
Så litt om ansvar og plikt. Moralfilosofen Hans Jonas (1903 – 93) konstaterte at den tradisjonelle nabo- og samtidsetikk var foreldet. Denne etikken omfattet våre «naboer» og mennesker som står oss nær. Tidshorisonten var nåtiden og den nære fremtid. Slik kunne det ikke fortsette, hevdet Jonas. Han lanserte en ansvarsetikk (2) som vakte stor oppmerksomhet i samtiden og som er høyst relevant snart 20 år etter hans død.
Den ansvarsetikken som Jonas formulerte, var samtidig en pliktetikk. Vi har plikt til å tenke over og forestille oss de langsiktige konsekvensene av våre handlinger. Vi har plikt til å vite – det vil si å skaffe oss førstehåndskunnskap – også om dem som lever utenfor vår nærmeste samfunnskrets. Og vi har plikt til å ta makten over utviklingen, slik at ikke teknologien styrer oss.
En konsekvens av Jonas’ syn er at vi ikke kan stille oss likegyldige når avstanden fra frontlinjene i den medisinske utviklingen bakover til de dårligst stilte blir stadig større. Det er tallrike eksempler på at så skjer. Wester nevner det manglende nevrokirurgiske tilbud til etiopiske barn. For egen del kunne jeg tilføye at mens den farmasøytiske industri er opptatt av å lage fiffige insulinanaloger, er hovedproblemet ved diabetes i Afrika sør for Sahara å skaffe det enkleste insulin til de mange som ikke har råd til selv å betale.
På den internasjonale arena finner vi i dag antakelig mer solidaritet og medmenneskelighet enn noen gang før i historien. Denne prisverdige aktiviteten kanaliseres av tallrike frivillige organisasjoner (NGO-er, non-governmental organizations). Men ulikhetene i helsesektoren har naturligvis sammenheng med mer grunnleggende sosioøkonomiske ulikheter, hvor politiske og overnasjonale organer har en jobb å gjøre.
