For de fleste er ordet «ferdigbehandlet» positivt ladet. Det må jo bety at helsevesenet har gjort det de har kunnet, slik at pasienten kan reise hjem og fortsette livet? Ofte med noen begrensninger, vedkommende er ikke nødvendigvis frisk. Det er greit. «Ferdigbehandlet» kan også bety at helsevesenet har gjort det som kan gjøres på ett nivå og at pasienten kan overflyttes til et annet for videre behandling, pleie og omsorg. Også det er uproblematisk – vel å merke hvis det gjøres med pasientens beste for øye.
Ved innføringen av samhandlingsreformen har «ferdigbehandlet» gått fra å være et medisinsk til å bli et økonomisk spørsmål. En «ferdigbehandlet» sykehuspasient går fra å være et vellykket tilfelle til å bli en kostnad på 4 000 kroner per døgn for hjemkommunen. Når døende defineres som «ferdigbehandlet» og nærmest kastes ut av sykehussengen, blir det nesten makabert. «Pasienten skal få et forsvarlig alternativ,» sier kommunen. Forsvarlighet? Det er verdighet det dreier seg om.
