Leger anbefaler ofte screeningtester, men mange vet ikke hvordan resultater fra slike tester skal forstås.
Illustrasjonsfoto Stockbyte/Thinkstock
Screening er å teste friske personer for sykdom, for eksempel kreft. Screeningstudier kan være vanskelige å tolke, blant annet på grunn av overdiagnostikk og forskyvning av diagnosetidspunkt ved screening (lead-time bias).
413 amerikanske primærleger ble forelagt to scenarioer om effekten av to hypotetiske screeningtester: en som forbedret femårsoverlevelsen og ga tidligere diagnostikk av kreft (irrelevante resultater), en annen som reduserte kreftdødeligheten (relevante resultater), men ga økt kreftforekomst (1). Legene var mer begeistret for den første screeningtesten (som viste at femårsoverlevelsen økte fra 68 % til 99 %) enn for den andre (som reduserte kreftdødeligheten fra 2,0 til 1,6 per 1 000 personer). 69 % av legene ville anbefale den første testen, bare 23 % den andre (p < 0,001). Nesten halvparten av legene mente – feilaktig – at påvisning av flere krefttilfeller ved screening var bevis for at screening redder liv.
– Disse resultatene er nokså nedslående, sier professor Michael Bretthauer ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet. Han leder en stor internasjonal screeningstudie om tykktarmskreft. – Studien viser at selv ikke leger forstår fordeler og begrensninger ved screeningtester.
Tidlig diagnostikk av kreft fremstår intuitivt som positivt for både leger og allmennhet. Ved omtale av screeningtester bør bare absolutte screeninggevinster med redusert dødelighet brukes, ikke overlevelse og tall om tidlig diagnostisert sykdom. Forskere og medisinskvitenskapelige tidsskrifter har en viktig oppgave i å spre riktig informasjon om screening og forskningsmetoder, sier Bretthauer.
