Jeg takker Karl Bjørnar Alstadhaug og medarbeidere for en nyttig oversiktsartikkel om spinalpunksjon og hodepine i Tidsskriftet nr. 7/2012 (1). Jeg vil gjerne knytte noen kommentarer til den på bakgrunn av egne erfaringer. I 1980- og 90-årene, før MR ble utbredt på sykehusene, ble det utført mange myelografier og myelo-CT. Da jeg arbeidet ved avdeling for diagnostisk radiologi ved kantonen Thurgaus sykehus i Münsterlingen i Sveits 1995 – 98, gjorde vi ca. en myelografi per uke.
En dag i 1996 sa sjefen, Richard Binswanger, at han hadde hørt at spinalvæskelekkasje kunne avhjelpes med blod. Vi innførte da følgende prosedyre (som jeg ikke vet om er evidensbasert):
Etter avsluttet kontrastinjeksjon med dokumentert nålposisjon ble spinalnålen trukket tilbake til det ikke lenger kom spinalvæske i nålen.
5 ml blod ble tatt fra pasientens venekanyle og 1 – 2 ml ble injisert i nålen. Dersom nålen lå epiduralt, dro man den ytterligere tilbake et par millimeter og injiserte den lille blodmengden.
I Münsterlingen var det legen som utførte en invasiv undersøkelse eller intervensjon, som hadde ansvaret for pasientens hjemsending i polikliniske tilfeller eller for den journalanmerkning som ble skrevet for inneliggende pasienter, så vi hadde god kontroll på det hele. Prosedyren fungerte godt , og hodepine etter myelografi avtok helt klart.
En annan kuriositet i denne sammenhengen var at datteren til en kollega i Limmatal på samme tidspunkt ble opererert for appendisitt i spinalanestesi og fikk invalidiserande hodepine ved hjemkomsten. Kollegaen slo på tråden til anestesilegen, som umiddelbart sa: «Red Bull tre bokser. Ring meg om fire timer.» Det fungerte !
Så spinalpunksjonene i Münsterlingen og Limmatal ble holdt i sjakk av «Blutpackung» og Red Bull, og prosedyren trodde vi var allment kjent.
