Jeg har nettopp lest Willie Jarl Nilsens engasjerende og gode artikkel i Tidsskriftet nr. 6/2012 som blant annet handler om vandringens terapeutiske betydning (1). Artikkelen omhandler et tema som er viktig for oss alle, men de fleste vegrer seg for å beskrive sine personlige opplevelser slik han gjør det.
Eldre mennesker blir materielt og økonomisk behandlet godt i vårt land, men trenden er likevel å skyve denne generasjonen ut, til fordel for yngre både i yrkeslivet og i politiske verv. De som kan tale vår sak ut fra alder og erfaring blir stadig færre. Det gjelder dessverre også vår fagforening. Seniorkurset er et positivt unntak (2).
Jeg fremmet i 2002 forslag om tilpassing av Eldre legers forening for å bedre tilbudet til pensjonerte leger (3). Formannen avviste dette omgående (4). Mine forslag til organisasjonsutvalget førte heller ikke til noe (5).
Nilsens skildring av vandringens fysiologiske betydning deles fullt ut. Men det er også mulig å se vandringen som en metafor på livets gang. Vår personlige tro avgjør om vandringen fortsetter etter solnedgangen.
Legeforeningen er en sterk fagforening, men har ikke vist tilstrekkelig omtanke for pensjonistenes spesielle situasjon. Et fellestrekk synes å være angst for utstøting fra det kollegiale felleskapet. Legers viktigste oppgave er å vise omsorg og omtanke for andre. At denne omsorgen ikke skal omfatte egne kolleger virker meningsløst. Andre legeforeninger, blant annet den engelske – The Retired Fellows Society of The Royal Society of Medicine – har klart dette med hell (6). I vårt eget samfunn kan vi se eksempler på at de fleste større bedrifter innen bank, forsikring og økonomi også har gode løsninger. Det er ingen grunn til at ikke vi også skal klare det, om vi vil.
Nilsens artikkel bør leses av alle for å bedre forståelsen av hvor viktig det er å skape et nytt felleskap for pensjonistene innen foreningen, bedre tilpasset til å dempe de eksistensielle påkjenningene ved overgangen. (7, 8).
