I tre nummer har Tidsskriftet prisverdig viet ryggmargskader stor oppmerksomhet (1). Artiklene har vært velformulerte og oversiktlige, og viser at gruppen ved nevrologisk avdeling ved Haukeland sykehus har all mulig kompetanse for å drive rehabilitering av spinalskader. Det samme gjelder miljøene ved St Olavs Hospital og Sunnaas sykehus.
Alle tre vil gjerne kalles «Spinalenheter», noe som nok kan være kontroversielt. «Comprehensive spinal unit» ble definert av Sir Ludwig Gutmann ved Stoke- Mandeville Hospital under 2. verdenskrig. Fra den gang og til i dag, betyr «spinalenhet» noe mer enn et sted hvor ren opptrening etter skaden foregår. Den Skandinaviske paraplyorganisasjonen for medisinsk personell som driver med ryggmargskadebehandling (SMSOP/NoSCoS), og tilsvarende organisasjon for ryggmargskadede pasienter (NORR), angir i sin definisjon av «spinalenhet»: «Till en sådan enhet förs den skadade personen direkt från skadeplatsen och behandlas där såväl i akutfasen som i uppträningsfasen. De årliga kontrollerna sköts eller dirigeras därifrån under resten av livet.» (2) Det avgjørende punktet her er hvem som har ansvaret fra skadeøyeblikket. I dag blir ryggmargskadede lagt inn i lokale kirurgiske avdelinger, og - avhengig av hvor du er i landet - blir 50 til 90 % av pasientene operert i akuttstadiet med «stabiliserende» inngrep på bruddstedet i columna. Dette til tross for at det så langt jeg kjenner til, ikke finnes noen god prospektiv undersøkelse som viser at operasjoner, sammenliknet med konservativ behandling, fører til et bedret funksjonelt sluttresultat (3,4). Tvert om er det rimelig grunn til å mistenke forverrelser ved inngrep som kan svekke mikrosirkulasjonen i medulla, senke blodtrykket , utsettes for anestesimidler etc i en meget vulnerabel fase av en mulig regenerasjon av nevronalt vev (5,6). I store undersøkelser i USA og Canada ble effekten av prednisolon i akuttfasen vurdert (7). Langt de fleste pasientene ble også operert. Den bedring som ble vist, kan like gjerne tolkes slik at prednisolon beskyttet pasientene mot de forverrelser som et inngrep kunne representere.
Tema-artiklene inneholdt ingen vurdering av akuttbehandlingen av spinalskader. Jeg kunne tenke meg å provosere de aktuelle miljøene til å gi en slik oppdatering. Samtidig kunne de da forsvare sin bruk av betegnelsen «spinalenhet» all den stund de ikke tar totalansvaret for sine pasienter. Hvis de så gjør, må de ta imot de skadede, selv vurdere indikasjoner for videre behandling og argumentere med inngrepskåte kirurger. Da ville vi også få «comprehensive spinal units» som internasjonal forskning til fulle har dokumentert er den beste organiseringen av behandlingen av ryggmargskader.
Ragnar Stien (f. 1938) er pensjonert nevrolog
Litteratur
1.Tema: Ryggmargskade. Tidsskr Nor Legeforen 2012; 132: 831-39, 970-82 og 1107-20.
2.Uttalande från Scandinavian Medical Society of Paraplegia, SMSOP, och Nordisk Råd för Ryggmärgskadade, NORR, ang spinalskadeenheter I de nordiska länderna. Göteborg 1991.
3.Donovan WH. Operative and nonoperative management of spinal cord injury. A review. Paraplegia 1994; 32: 375-88.
4.El Masri W. Management of traumatic spinal cord injuries: Current standard of care revisited. ACNR 2010; 10: 37-40.
5.El Masri W. Traumatic spinal cord injury: The relationship between pathology and clinical implications. Trauma 2006; 8: 29-46.
6.Hagen EM, Rekand T, Grønning M, Færestrand S. Kardiovaskulære følgetilstander etter ryggmargskade. Tidsskr Nor Legeforen 2012; 132: 1115-20.
7. Bracken MB, Shepard MJ, Collins WF et al. A randomized controlled trial of methylprednisolone or naloxone in the treatment of acute spinal cord injury (NASCIS II). N Engl J Med 1990; 322: 1405-11.