Vi takker Berit Mørland for kommentar og faktaopplysninger til vår kronikk. Der etterlyste vi at sentrale beslutningstakere i Helse-Norge offentliggjør sine eventuelle interessekonflikter i form av mottatte goder fra kommersielle aktører. Vi mener at en forskuddsvis innrapportering av økonomiske interessekonflikter vil øke legitimiteten til alle råds- og nemndsmedlemmer som arbeider med helsespørsmål for offentlig myndighet, og at det også vil tydeliggjøre habilitetsgrenser og -vurderinger. Vi forstår at en slik øvelse kan være ubekvem, men ikke at det er «vanskelig å gjennomføre i praksis». Hva består i så fall vanskene i?
Hvis man søker på Nasjonalt råds nettsider med søkeordet «interessekonflikt», er referater fra behandlingen av spørsmål rundt HPV-vaksinering de første sakene som kommer opp. Hos de medvirkende fagfolkene finner vi interessekonflikter i form av foredragshonorarer fra vaksineprodusenter m.m., og også tilsynelatende sterkere tilknytninger. Det er vanskelig å finne ut av hvor tette disse bindingene er, siden detaljer (inkludert pengebeløp) ikke oppgis.
Vi ser også at nærvær av interessekonflikter fra ledelseshold aksepteres med formuleringer av typen «Det ble vurdert at hans deltakelse i studiene hadde gitt ham en unik innsikt i vaksinene, slik at verdien av dette var langt større for gruppens arbeid enn den potensielle ulempen knyttet til hans samarbeid med vaksineprodusentene» (1). Er det virkelig slik man vil ha det?
Vurderinger av interessekonflikter og habilitet er nær knyttet til hverandre. Hver enkelt persons vurdering av egen vandel når det gjelder interessekonflikter vil – slik praksis tydeligvis er i Nasjonalt råd – bestemme om vedkommende er habil i saksbehandling. «Deltakelse i studiene» utgjør en åpenbar interessekonflikt. Det er for oss vanskelig å forstå argumentet om at beslutningsprosesser blir bedre av at deltakere også har de kommersielle aktørene som oppdragsgiver.
Kjernebegrepene er «transparens» og «konsekvens». Og vanskeligere er det egentlig ikke.