Det er særlig to ord som dominerer når jeg snakker med kolleger for tiden: telefakser og anonyme postbokser. Telefaks er blitt den eneste «sikre» måten å sende pasientinformasjon på. Den kan ikke sendes med navn eller annet som kan identifisere pasienten, for faksmaskinen står naturligvis på et åpent kontor eller kopirom. Derfor må noen (stort sett en sykepleier) før faksen sendes av gårde ringe og få tak i en annen (vanligvis også høyt utdannet helsepersonell) som kan motta den og påføre riktig navn og fødselsnummer. Ettersom ingen (foreløpig) har fastvakt ved faksmaskinen, tar dette naturlig nok tid.
En annen glup idé for å effektivisere kommunikasjonen mellom nivåene i helsetjenesten er at det ved mange helseforetak nå er opprettet én sentral postboks der all post mottas. Posten skannes og fordeles til rette vedkommende eller avdeling – stort sett med den konsekvens at alt tar lengre tid, ofte feilsendes og i verste fall forsvinner i cyberspace.
Var det noen som snakket om fornuftig bruk av helsepersonell? Om trygg og effektiv kommunikasjon? Om god samhandling?
