Biomarkører ved bløtvevssarkom

Høyt uttrykk av angiogenesemarkører i bløtvevssarkomer kan tyde på dårligere prognose. Dette gjelder selv om svulsten kan fjernes kirurgisk med god margin.

Thomas Karsten Kilvær. Foto Susanne Ingebrigtsen

Pasienter med bløtvevssarkom har dårlig prognose, og effekten av etablert cellegiftbehandling er oftest moderat. Ved å identifisere markører som tilsier dårlig prognose kan disse pasientene gis ytterligere, spesifikk behandling. For å identifisere biomarkører som kan forutsi sykdomsutfallet studerte Thomas Karsten Kilvær aktivitet av ulike gener i vevsprøver fra nær 250 sarkompasienter.

– Vi fant at pasienter med bløtdelssarkom og høyt uttrykk av angiogenesemarkører hadde dårligere prognose, forteller han.

Angiogenese er nyinnvekst av blodkar og er normalt en fysiologisk prosess. En svulst kan ikke vokse til mer enn ca. 2 mm i diameter uten at innvekst av blodkar er nødvendig for tilførsel av oksygen og næring. Kilvær så i sin avhandling på tre hovedgrupper av angiogenesemarkører – platederivert vekstfaktor (platelet derived growth factor, PDGF), vaskulær endotelial vekstfaktor (vascular endothelial derived growth factor, VEGF) og fibroblastderivert vekstfaktor (fibroblast derived growt factor, FDGF).

– Vi fant at pasienter med høyt uttrykk av en eller flere av disse faktorene hadde dårligere prognose enn man ville ha forventet innad i samme pasientpopulasjon. Særlig hos pasienter hvor man ellers ville forventet høy overlevelse, som der man hadde oppnådd adekvate kirurgiske marginer og hos pasienter med svulster i brystvegg eller ekstremiteter, var det sammenheng mellom høyt uttrykk av angiogenesemarkører og dårlig prognose, avslutter han.