Kapnografi gir verdifull informasjon under hjerte-lunge-redning, men utfallet påvirkes av flere forhold.
Foto Bård E. Heradstveit
Kapnografi måler karbondioksid i utåndingsluft (end tidal carbon dioxide – ETCO₂) og gjenspeiler produksjon, transport via blodbanen og utlufting via lungene. Teknikken er best kjent ved vurdering av ventilasjon av pasienter, men kan også brukes som et indirekte mål på pasientens sirkulasjon, forutsatt at CO₂-produksjon og ventilasjon holdes konstant. Teknologien er tilgjengelig for feltbruk og integrert i flere defibrillatorer. Internasjonale retningslinjer anbefaler bruk av kapnografi under behandling av hjertestans.
I tillegg til å bekrefte korrekt tubeplassering er hensikten med kapnografi under resuscitering å sikre at pasienten får brystkompresjoner på en måte som gir best mulig sirkulasjon. I motsetning til ytre faktorer som kompresjonsdybde, frekvens osv. kan kapnografi gjenspeile hjertets minuttvolum.
Vi har nylig publisert resultatene fra en undersøkelse av 575 pasienter med hjertestans som i perioden 2004 – 09 ble behandlet av Statens luftambulanse, Bergen (1). Vi sammenholdt våre kapnografiregistreringer med kjernedata for den enkelte pasient (de såkalte Utstein-data), og kunne vise hvordan funnene varierte avhengig av hva som lå bak hjertestansen. Faktorer som kunne påvirke resultatene var bl.a. at publikum startet hjerte-lunge-redning (HLR), årsaken til hjertestans, primærrytme og når i behandlingsforløpet målingene ble gjort. Disse begrenset nytten av måleverdiene med tanke på å forutsi om pasienten fikk tilbake spontan sirkulasjon. Faglige instanser som foretar avansert hjerte-lunge-redning anbefales å bruke kapnografi for å sikre pasientens sirkulasjon og for å oppdage egensirkulasjon hos pasienten i en tidlig fase.
