Det er nettopp sammenlikningen av epler og pærer som er inntrykket også jeg sitter igjen med etter å ha reflektert over hvordan fordelingen av arbeidstiden er for de fleste sykehusleger. Legenes arbeidstid har svært liten relasjon til pasientpågang og pasientbehandling, det ene betraktes som epler og det andre som pærer og har derfor lite med hverandre å gjøre! I motsetning til Tomm Brostrup Müller mener jeg imidlertid at dette er et galt utgangspunkt. Som i enhver annen produksjonsbedrift må det være et mål at også sykehusene tilpasser produksjonsmidlene til produksjonsbehovet.
Som Brostrup Müller peker på, analyserte min kommentarartikkel bare ubalansen i forholdet mellom legetimer og pasienttimer igjennom døgnet og ukedagene, noe som ikke gir et korrekt bilde av arbeidsbelastningen i ulike tidsrom (1). Min artikkel var imidlertid opprinnelig en detaljert vitenskapelig analyse av nettopp disse forholdene gjennom en representativ tremånedersperiode i 1999. Tidsskriftet ville imidlertid ikke akseptere resultatene for publisering, da de mente at studien var for gammel. Jeg er imidlertid i gang med å planlegge en oppdatert undersøkelse som forhåpentligvis vil overbevise også Brostrup Müller om at det er på høy tid å gjøre noe med dette. Endringer i legenes arbeidstid må likevel i stor grad ta hensyn til lokale forhold, en stor akuttavdeling på et stort sykehus må ha en annen profil enn en liten avdeling med mindre pasientpågang og mindre øyeblikkelig hjelp.
Jeg er selvfølgelig helt enig i at det er avdelingsleders ansvar å tilpasse legebemanningen til behovet. En rekke studier viser at behandlingskvaliteten går ned når bemanningen er for lav (2, 3). Min erfaring er imidlertid at slike forslag ofte avvises av avdelingsledelsen ved å vise til økonomiske rammer fremfor å ta hensyn til forsvarlighet i pasientbehandlingen og legenes arbeidsforhold. Brostrup Mûller bruker da også selv økonomiske argumenter mot å endre arbeidstiden, ved å peke på at dette vil redusere legenes overtidsbetaling. Jeg har imidlertid selv ingen økonomiske baktanker med min artikkel slik Brostrup Müller synes å mistenke meg for. For meg har det lenge vært et tankekors at våre tillitsvalgte klager over lange og belastende vakter samtidig som de kjemper for å være unntatt fra arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser, et unntak som jo er grunnlaget for å kunne gjennomføre de lange vaktene. Det er vist utover enhver tvil at lange vaktskift er farlig både for lege og pasient (2 – 4). Her har mange tillitsvalgte forsømt seg lenge.
