Merete Telstø skiller i Tidsskriftet nr. 14/2012, slik jeg forstår henne, mellom grupper basert på personers grad av identifikasjon med bestemte identiteter (1). Medisinsk hørselsstatus er i denne forbindelse ikke relevant. Jeg personlig kjenner til mennesker som medisinsk sett ville blitt definert som lett tunghørte, men som kaller seg selv for døve. Dette fordi de definerer seg selv som døve identitetsmessig. Døv identitet handler om språk (tegnspråk) og kultur, ikke medisinsk hørselsstatus. Det handler heller ikke om å ha en funksjonshemning, men at man føler tilhørighet til en kulturell og språklig minoritetsgruppe.
Når hun refererer til forskning som konkluderer med at «døve i større grad enn tunghørte aksepterer sin funksjonshemning» (1), tror jeg altså det handler om identitet og tilhørighet kontra medisinsk hørselsstatus og funksjonshemning. Tegnspråkmiljøet (eller døv identitet) byr på en mulig sosial tilhørighet uavhengig av hørselsstatus. De personer, enten de er døve eller tunghørte medisinsk sett, eller hørende for den saks skyld, som ikke føler tilhørighet til en del av samfunnet, vil naturligvis falle ut på en eller annen måte. Sånn sett er det problematisk å snakke om psykososiale fenomener med utgangspunkt i medisinske kategorier, hørselshemmet, tunghørt, døv, hørende. Det handler om det menneskelige, om det å være et menneske.
