At Norge trenger mer «forskning for fremtidige vaksineråd» synes åpenbart. Men det er ikke like åpenbart at det er medisinskfaglig forskning vi trenger mer av. I hvert fall var det ikke fravær av medisinskfaglig kunnskap som gjorde at vi i Norge valgte en annen vaksinasjonsstrategi enn Danmark høsten 2009. Begge lands myndigheter hadde tilgang til de samme observasjoner og det samme teoretiske rammeverket. Forskjellen var at der danske myndigheter valgte å forholde seg til observasjonene og oppdaterte teoretiske modeller, valgte norske myndigheter å forholde seg til scenarioer bygd på erfaringer gjort under spanskesyken i 1918/19.
Under svineinfluensaen ble Norge rammet relativt sent i forløpet. Vi fikk dermed rikelig tilgang til data som beskrev influensaens virulens og spredningsmønster. Denne kunnskapen, som overhodet ikke stemte overens med prediksjoner gitt av spanskesykescenarioet, ble av en eller annen grunn oversett. Når Stene-Larsen i sitt innlegg stiller spørsmålet om «vi kunne stole så mye på disse antakelsene at det var riktig å nedskalere vaksinasjonsplanene», sier han samtidig at kunnskapen helsemyndighetene fikk fra observasjonene ble vektet lavt. Nettopp for å ta rede på hva det var ved planleggingssituasjonen som tillot at data kunne tilsidesettes på denne måten, trenger vi en gransking. For det var denne tilsidesettingen som førte til at helsemyndighetene fikk sin særegne virkelighetsforståelse og dermed sitt ikke-tilpassede handlingsmønster. Forskning for å vinne mer medisinskfaglig kunnskap, slik Stene-Larsen tar til orde for, vil være null verdt dersom vi holder oss med beslutningstakere som velger å overse kunnskapen.
Stene-Larsen mener en undersøkelse av beslutningsprosessen er unødvendig fordi disse spørsmålene allerede har vært «tatt grundig opp». Men dersom han med dette utsagnet sikter til myndighetenes egen evaluering, utført av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, har han misoppfattet rapportens budskap. I den rapporten uttrykte direktoratet med klare ord at de ikke hadde «grunnlag for å ta stilling til om rådet om massevaksinering var riktig eller galt» (1). Dessverre brukes rapporten nå ukritisk, både av helsemyndigheter og politikere, som «autorisert» dokumentasjon på at helsemyndighetene ikke hadde noen alternativer til massevaksinasjon høsten 2009.
Å avfeie et begrunnet ønske om forskningsbasert avklaring av hendelsene som ledet frem til beslutningen om massevaksinasjon, med henvisning til at forholdene allerede er godt nok undersøkt, er et retorisk grep som neppe tjener vårt felles medisinskfaglige anliggende: optimal håndtering av neste pandemi.
