Vi takker for kommentaren til vår artikkel, men vi er uenige i flere av de fremsatte synpunktene. For det første må osteoporosepasienter og kreftpasienter behandles separat når det gjelder risiko. Kreftpasienter har mer enn 100 ganger høyere risiko for kjeveosteonekrose enn pasienter i behandling for benign sykdom (1). Derfor understrekes behov for tannlegeundersøkelse før start av bisfosfonatbehandling kun for kreftpasienter i preparatomtalene for bisfosfonater fra EMEA og FDA. Odontologisk undersøkelse av alle osteoporosepasienter før behandlingsstart virker overdrevet i betraktning av den lave risikoen for kjeveosteonekrose hos pasienter som ikke har kreft. Siden perorale bisfosfonater ikke brukes i kreftbehandling, er denne forskjellen i risiko også den mest sannsynlige forklaringen på den høyere hyppigheten av kjeveosteonekrose ved bruk av intravenøs admninistrasjon av bisfosfonater, som er rapportert i visse oversikter. Blant osteoporosepasienter er det ikke vist at risikoen ved intravenøs administrasjon er høyere enn for peroral administrasjon (1, 2).
Termen „BRONJ» bør også revideres, da kjeveosteonekrose ikke er en bisfosfonat spesifikk bivirkning. Denosumab, som er et monoklonalt antistoff med antiresorptiv effekt, gir samme risiko for kjeveosteonekrose som bisfosfonater (3). Det er også rapportert tilfeller av kjeveosteonekrose hos placebobehandlede pasienter.
Prognosen for kjeveosteonekrose er betydelig bedret de seneste årene. Nyere artikler anfører at bruk av munnskyllinger med klorheksidin, tidlig sutur av slimhinnedefekter, antibiotika og behandling med PTH kan forebygge og i mange tilfeller føre til fullstendig regresjon av lesjoner i slimhinne og bein (4).
At bivirkninger underrapporteres er velkjent, men at den for kjeveosteonekrose skulle være så uttalt som anført av Sigbjørn Løes, er etter vår erfaring vanskelig å tro. Vi har behandlet flere tusen osteoporosepasienter med bisfosfonater – mange i ti år eller mer – og har ikke sett et eneste tilfelle av kjeveosteonekrose ennå. Overdiagnostisering av kjeveosteonekrose kan ikke utelukkes heller, det er for eksempel vanskelig å differensiere kjeveosteomyelitt fra kjeveosteonekrose.
Kjeveosteonekrose er en alvorlig bivirkning, men risikoen hos osteoporosepasienter er så lav, at den ikke spiller en vesentlig rolle for iverksettelse av behandling. Situasjonen er selvfølgelig en helt annen hos pasienter med kreft, hvor en odontologisk bedømmelse før behandling er viktig. At alle pasienter skal informeres om denne bivirkningen, er en selvfølge.
